Når noe går i stykker - Reparasjoner og reparasjonssaker

Vi er ikke kjent for å være spesielt forsiktige med utstyret vårt, og på lange turer blir slitasjen ofte veldig stor. Derfor bærer vi på endel utstyr som gjør at vi kan håndtere de skadene og den slitasjen som oppstår. Allerede har vi blitt nødt til å reparere endel:

Triple-point regnjakke

Ganske tidlig på turen klarte Marius noe han garantert kommer til å gjøre igjen: han la armen på gassbrenneren. Noe brannskader ble det ikke, men jakka smeltet der den hadde vært i kontakt med de varme metalldelene. Når man skal lappe membranstoffer bør man egentlig bruke egne lappesaker beregnet for slike, slik at maksimal pusteevne opprettholdes, men det går stort sett også helt greit å neste igjen med nål og tråd. Når man har sydd igjen hullet kan man bruke lim for å tette sømmen, slik at det ikke trekker gjennom vann. Dette har holdt i over 4 uker og viser ingen tegn til å være noe svakt punkt.

Teltet

Teltet vårt er i utgangspunket ikke noe ekstremtelt, men har vist seg å tåle utrolig dårlig vær. Det som fikk en av hempene som brukes for å feste ytterteltet til innerteltet til å løsne var en litt ubetenksom bevegelse en iskald morgen. Hempen var festet i et dobbelt lag teltstoff rett over glidelåsen til en av teltdørene. Heldigvis hadde vi med litt ekstra stoff i reperasjonssettet slik at vi kunne lage et nytt feste, der hempen ble naglet fast med en splitnagle og lappen kunne syes fast i ytterteltet på de doble brettede sømmene slik at det ikke ble hull tvers gjennom. For å få et sterkt nok feste sydde vi med tanntråd, som er både lett, fleksibel og veldig sterk. Etter 2 uker har vi ikke opplevd noe problemer med denne reperasjonen, og teltet er like tett og stabilt som før.

Sekken

Marius sin Arcteryx Bora ryggsekk ble kjøpt i 2004 og har vært på flere lange og korte turer i tillegg til minst en månedslang tur hvert år. Skulderstroppene på sekken er sydd som trekk av nylon fyllt med en form for laminert skumgummi. Den siste uka har nylontrekket begynt å revne i sømmen helt øverst på den høyre skulderstroppen og det har derfor ikke vært noe som holder foret på plass. For å holde foret på plass ble dette festet med en gjennomgående vikling av ståltråd til remmene som i virkeligheten er de som holder sekken oppe. Deretter ble foret sydd igjen med tanntråd og det hele ble teipet inn med sportsteip for å beskytte mot gnissninger og slitasje.

Liggeunderlag

Vi opplever sjelden noe problem med de oppblåsbare underlagene våre, men det hender skarpe og ivrige hundeklør kan lage en og annen rift. Lapping av disse underlagene er veldig lett, og man trenger ikke nødvendigvis å bruke de dyre lappesakene man får kjøpt fra thermarest. Vi har brukt et stykke vanntett stoff vi kan klippe lapper fra og universallimet vi bruker til alt. Lim smøres på underlaget og på lappen, deretter legges dette i press i 20 minutter til en time avhengig av temperatur. Så kan underlaget blåses opp igjen.

Det er ikke mye utstyr vi trenger, og vi foretrekker å bære på “universelle” hjelpemidler heller enn spesialiserte reperasjonssett. Slik sparer vi både vekt og penger.

Repsettet (i en liten pose):

- Litt ståltråd (En kveil med ståltråd kan brukes til alt mulig, f.eks. kan ståltråd brukes til å lappe stropper eller erstatte skruer i kanoen.)

- Splittnagler (brukes stort sett til å feste reimer på sekken eller teltet, veier lite men skaper utrolig solide sammenføyninger.

- Et par vanntette og solide lapper  (brukes til alt fra å lappe klær til telt og liggeunderlag)

- Nål og tråd (en vanlig sytråd surret rundt en pappbit eller en “undertrådspole" og en synål av god kvalitet)

- Tanntråd (Tanntråd veier lite og er utrolig sterk, brukes til å sy ting som trenger å være sterkt, men ikke nødvendigvis se bra ut)

- Universallim (vi har funnet et lim “plastic padding repair extreme” som fikser både lapping av liggeunderlag og tetting av sømmer. Limet bør oppbevares i en eller annen beholder som gjør at tuben ikke blir ødelagt)

- Stort og lite multiverktøy (en standard leatherman og en leatherman micra gir oss alle verktøy vi trenger uten å bli for tungt)

- en liten rull solid “duct-tape” (fibertape kan rulles opp på seg selv og blir dermed veldig kompakt)

- Reservespenner til ryggsekkene (hvis du er uheldig å ryke en spenne på sekken kan den bli utrolig ubehagelig å bære, et lite utvalg med ekstra spenner kan spare deg for mye ubehag)

- Skjøterør til teltstenger (Når man trenger det minst kommer noen til å tråkke på teltstengene slik at de knekker, da er det greit å kunne skjøte de med et lite rør som teipes fast.

- noen knapper (når klær, og spesielt glidelåser, går i styker er det ofte greit å ha et par tre knapper.

- Ekstra skolisse (skolisser ryker, vanlig snor fungerer utrolig dårlig som skolisser, en ekstra skolisse veier veldig lite...)

- Snor (selv om vi har snor i form av teltbarduner o.l. kommer en meterlang snor ofte veldig godt med.

I tillegg til “grunnsettet" har vi med ekstra reperasjonsaker når vi f.eks. padler kano eller går på truger.

Til kanoen tar i med en tube med lim og en liten rull kanomateriale, slik at vi kan lappe hull. I tillegg har vi med et par ekstra plastdeler til aluminiumsrørene kanoen er bygget opp av.

Når vi har med truger har vi også med litt ekstra. Trugene er bygget opp av en aluminiumsramme med en form for mykplast som er naglet fast i denne. Det som utvilsomt vil ryke først på disse er popnaglene som holder plasten sammen. Derfor har vi med et par skruer, mutere og skiver som enkelt kan erstatte ødelagte nagler.

Til sammen veier dette et par hundre gram, og verdien er at det gir en form for sjelefred å vite at vi kan håndtere de situasjonene som oppstår uten å være avhengige av hjelp utenfra. Og vi har allerede bevist at det er verdt det.

Noen bilder fra strekningen Femunden til Stugudal

I hælene på vinteren - Padling, bæring, sleping og dytting fra Femunden til Stugudal

I skrivende stund ligger vi med bena høyt i Stugudal etter det som har vært en overraskende strabasiøs etappe.

Isen sør på Femunden gikk natt til den 23. mai. Midt på dagen den 23. sjøsatte vi kanoen på østsiden av femundsenden. Noe særlig mer flaks enn det kunne vi ikke be om, og det viste igjen hvor mye det lønnet seg å bruke litt ekstra tid på turen fra Trysil til Femunden.

Femunden er et veldig stort vann, med muligheter for mye og sterk vind. På mange måter har vi derfor hatt flaks også med vinden. Det har blåst en iskald vind fra nordøst alle dagene vi har vært ute. I gode perioder har bølgene vært merkbare, i dårlige perioder har hele vannet vært dekket av hvite skumtopper, og vi har måttet vente det ut i lune viker.

Allykanoen er ikke en spesielt god kano å padle på flatt vann da den er “stuttjukk” og ganske tregpadlet. Men den har eksepsjonelle evner når det kommer til å håndtere bølger. Så lenge vinden og bølgende kommer rett forfra eller er innenfor en vinkel av ca 30 grader har vi kunnet padle komfortabelt i det innlandskrabber som oss selv regner som store bølger.

Når vi padler vann av denne størrelsen holder vi oss alltid tett på land, og når vinden tar seg opp hender det at vi padler inne i lune viker og bærer kanoen over odder som stikker ut i vannet og som vi ikke kan padle rundt. Allikevel hender det at vi må velge mellom å bære kanoen på land eller ligge værfast. Når vi bærer flytter vi stort sett sekkene først, mens vi ser etter en rute, deretter bærer vi kanoen sammen. På den måten har vi en fremdrift på ca en kilometer i timen i ulendt terreng. På denne turen hadde vi såpass flaks i uflaksen at vi den mest vindutsatte dagen kunne bære kanoen en kort etappe gjennom skogen og trille den på “kanotralla” vi har med (et stativ med to hjul som spennes fast under kanoen). På den måten kunne vi trille i omtrent ti kilometer. På grus og asfaltveier er trilling mye mer effektivt enn å bære og vi oppnår ofte marsjhastigheter på tre til fire kilometer i timen.

Femundsmarka er et iøyenfallende vakkert sted. Vannet Femunden er omgitt av et belte med åpen og tørr furuskog før runde og lavgrønne topper stikker opp, for anledningen med snø over 1000 meter. Desverre er bare en liten del av det man kan regne som “femundsmarka” vernet. I de ikke vernede områdene i sør og rundt grenda Elgå er det en stor mengde hytter, og flere er under bygging. “Villmarka” blir derfor stadig redusert. Det som desverre er det værste er den enorme slitasjen og forsøplingen forårsaket av såkalte “friluftsfolk” og “villmarkinger”. Over alt er det etablert leirplasser med oppbygde bålplasser og man har hugget trær til “benker”. På en 15 meter lang strand finner man opp til syv bålplasser og i populære områder som innløpet til Røavassdraget flyter øllbokser, glasskår fra knuste spritflasker og annet søppel. Vi skulle ønske de som bruker naturen var litt flinkere til å ta vare på den.

Allikevel har vi hatt noen flotte dager i området. På grunn av tiden på året, og at vi var der midt i uka, har vi hatt hele Femundsmarka for oss selv, og har kunnet nyte bålfyring og vinden som suste i furukronene.

Vi må innrømme at det har blitt litt stille etter at vi sendte Castro “på ferie”. Dessuten varmer en hund ganske mye på kalde netter.

Fra Femunden padlet vi over i Feragen i et rennesystem bygget for tømmerfløting på 1700 tallet (og opprustet en rekke ganger siden det). Noen av rennene er helt fint padlbare, noen er akkurat litt for smale for en stuttjukk allykano (noe Marius fikk oppleve på den våte og kalde måten) og noen bør åpenbart ikke padles. I dette området går flere fine kanoruter, feks. fra nordenden av Femunden via Feragen til Røros, eller fra Femunden og opp Røavassdraget, inn til innsjøen Rogen i Sverige.

På Feragen møtte vi vinteren igjen i form av belter av is som lå over vannet og gjorde det ufremkommelig. Vi skulle uansett slå leir i sørenden av vannet, og i løpet av natta gikk faktisk isen også der. Det er en underlig følelse å ligge i teltet og høre isen bli knekt i biter og skjøvet sørover og opp på land av forholdsvis svak vind.

Den opprinnelige planen var å padle videre, vann for vann fra Feragen via Brekken over til Stugudal. Dessverre viste det seg raskt at alle vann nord for Feragen var dekket av et tykt islag. Noe vi forsåvidt hadde en viss anelse om. Da ble alternativet å trekke kanoen hele veien frem.

Stort sett har vi hatt oppholdsvær gjennom denne etappen. Sola har vi sjelden sett, og kombinasjonen av dagtemperaturer på 5 til 10 grader og en sur nordvestelig vind har ført til at vi stort sett hele tiden har padet med ullundertøy, ulluer og vindvotter.

Selv om våren var godt igang på Femunden, med museører på bjørkene, er ikke det situasjonen her i Trøndelag. På Brekken var siste dag med skikkelig skuterføre den 18. mai, og den eneste grunnen til at det er forholdsvis snøfritt under 700 meter er i følge de lokale at det har vært veldig lite snø i vinter. I fjellene nordover er forholdene slik vi fant de i Trysilområdet for to uker siden, så vi får neppe sendt hjem trugene med det første.

I løpet av helgen er det meldt enda lavere temperaturer, så vi setter vår lit til at varmeperioden avisene skriver skal komme til uka faktisk slår til. Ellers blir turen videre nordover usedvanlig kald.

Fysisk sett fungerer kroppene våre bedre og bedre. Vi er i bedre form og merker mindre til “skavanker” i skuldre og knær enn tidlig på turen. Utstyret vårt begynner derimot å bære litt preg av den harde bruken. Teltet er allerede reparert èn gang etter at det ikke taklet en litt i overkant hardhendt behandling en kald frostmorgen. Vi har også hatt brekasje på en støvel da en av låsehempene knakk tvert av, men takket være folkene hos Alfa lå det nye støvler og ventet på oss her i Stugudal.

Vi er begge ganske godt kjent både i Sør- og i Nord-Norge, men når vi nå tar fatt på Midt-Norge fra Trøndelag til Troms er vi på “fremmed grunn”. Dessuten gjør snømengdene de merkede ledene ubrukelige, og vi må derfor gjøre våre egne veivalg. Som oftest gir det de største naturopplevelsene, men det senker også tempoet betydelig.

Castro tar en liten ferie

Vi har nå vært på tur i over 4 uker. For vår egen del føler vi at kroppene har kommet godt i gang og at vi er betydelig mer utholdene og robuste nå enn da vi startet, men en i gruppa trenger å hente seg litt inn.


Selv med et godt kosthold og forholdsvis mye hvile ser vi at turen begynner å slite på Castro. Den siste tiden har vi merket at vi har fått en betydelig mindre glad og fornøyd hund. Derfor har vi ordnet det slik at Castro tar et par ukers storbyferie for å slappe av og legge på seg mens vi fortsetter nordover med litt bedre benplass i teltet.

Noen bilder fra Trysil-, Engerdal- og Drevsjøområdet

Vilt, vått og vakkert - fra Trysil til Femunden

Etter de 6 tregeste dagene hittil har vi ankommet sørenden av Femunden. Fjellområdene mellom Trysil, Engerdal og Femunden er en fantastisk blanding av åpen fjellskog, myrer, bekker, innsjøer og fjell på rett over 1000 meter og har bydd på fantastiske, og ganske krevende, naturopplevelser.


På vår ferd nordover har vi følt at våren hele tiden har beveget seg litt raskere enn oss, slik at vi har kunnet følge de små endringene i naturen fra dag til dag og etappe til etappe. På denne strekningen tok vi igjen våren. På den tredje dagen etter at vi forlot Trysil lå snøen våt og dyp allerede i 600 meters høyde.


Det ekstreme regnet den siste tiden hadde ført til ekstrem vannføring i bekker og elver, og selv små myrbekker var blitt store og forsinkende hindre. De broene som finnes i området var skylt bort eller stod midt i det som var blitt brede og dype elver. Snøen var gjennomvåt og vi sank ofte ned til knedybde selv med truger.


Planen om å bruke 4 dager på etappen ble revurdert etter en hard dag med blodslit; vi besluttet å bruke så lang tid som mulig. Ikke fordi vi ikke ville være i stand til å nå målet, men fordi vi ønsket at våren skulle få tilbake forspranget - slik at vi skulle slippe å vasse i snø noe særlig lenger enn nødvendig. Ambisjonen ble å bruke 6 dager, så mye vi hadde mat til, og bevege oss ca en mil i luftlinje mot Femunden hver dag.


Fra dag til dag kunne vi følge snøsmeltingen, og rutevalget vårt ble å følge snøfrie ås- og fjellrygger over tregrensa, selv om dette medførte en forholdsvis stor “omveg” og gjorde at den ene milen i luftlinje raskt ble 15 til 20 kilometer i praksis.


Etterhvert som dagene gikk har terrenget blitt gradvis mer snøfritt. Vår rute langs topper og rygger ble noe mer utfordrende av den tykke tåken som har ligget over terrenget hver dag frem til lunch. I tillegg har turkartene over Trysil og Engerdal vist seg å være notorisk upålitelige. Det er noen steder flere kilometer avvik mellom merkede stier på kartet og i terrenget, bygninger finnes ikke på kartet og veier og kjerreveger merket på kartet finnes ikke i virkeligheten.


Etter det som føltes som et skritt tilbake til en kald og våt vinter kom vi endelig ned til de flate skogene mellom Engerdal, Drevsjø og Idre. I løpet av 17.mai helgen hadde snøen smeltet under 800 moh, og i det gode været varmet solen så til de grader at vi for første gang på turen kunne kaste jakker og gå kun iført kortermede trøyer.


Alt i alt er dette en etappe som har vært krevende, og har stilt store krav til vurderingsevne og kjennskap til naturen. Farene ved vårflom og sørpeskred kombinert med tykk tåke og vanskelige veivalg har stilt store krav, men vi føler samtidig at vi på bakgrunn av den erfaringen og kunnskapen vi har bygget opp over mange år har gjort oss i stand til å gjennomføre på forsvarlig vis. På sin måte har denne etappen bydd på utrolige naturopplevelser og vi har flere ganger lurt på hvorfor vi ikke i større grad har vært i naturen på denne tiden av året tidligere.


At vi valgte å bruke lengre tid enn planlagt har også betalt seg. Da vi ankom Femunden, etter å ha nytt årets første iskrem i stekende sol på Drevsjø, viste det seg at isen i stor grad har gått. Dette gjør at vi kan sjøsette kanoen og fortsette turen som planlagt.

En tørr 17. Mai

Etter 2 dager med vanvittige mengder regn har vi på utrolig vis kunnet feire en tørr 17. mai. Vi er for tiden på fjellet overfor Engerdal og sliter med vasstrukken snø og flomstore bekker og elver - men vi tok oss alikevel tiden til å heise flagget på sekken!

Noen bilder fra områdene sør for Trysil