Friluftsliv som meditasjon?

Mange har spurt oss om hvorfor vi velger å bruke fritiden vår som vi gjør. Og vi har selv en del ganger lurt litt på hvorfor vi igjen og igjen velger å bli våte, kalde og slitne i naturen heller enn å tilbringe helga i hengekøya på terrassen, eller bruke sommerferien på en strand i varmere strøk. 


Et annet mysterie er hvordan vi kan bruke den tiden som burde være avsatt til hvile på fysiske utfordringer, og alikevel returnere til hverdagen med inspirasjon, initiativ og overskudd.

Turlivet gjør noe med oss. Ikke nødvendigvis det å være ute i seg selv, men det enkle friluftslivet der vi over lange perioder er selvforsynte i naturen. Der vi er isolerte fra støykilder som internett og aviser, og der fokuset på å tilfredsstille grunnleggende behov som mat, ly og varme erstatter mange av hverdagslivets trivialiteter.

Over de siste årene har vi forsøkt å observere oss selv, og vi synes vi kan se konturene av en nærmest syklisk prosess:

1. Planlegging og transportetappen i forkant av langturer er i de aller fleste tilfeller preget av stress. Dette preger ofte de første dagene av turen, som gjerne føles slitsomme og lite strømlinjeformet frem til rutinene får satt seg.
2.  Etter et par dager begynner turrutinene å sette seg. Da forsvinner endel stress og irritasjonsmomenter. Samtidig oppstår et merkelig fenomen: Vi drømmer mye og intenst mens vi sover. Dette pågår som oftest et par netter, og vi synes å kunne merke at det pågår lengre om vi har hatt stressende perioder f.eks. på jobben i forkant av turen. Uten at vi er psykologer, eller på annen måte sakkyndige, kan det virke som om dette er hjernens måte å bearbeide de “løse trådene” og stresset som henger igjen fra hverdagen. Søvnbehovet i denne perioden er ofte veldig stort, og vi kan lett sove fra syvtiden om kvelden til titiden om morgenen.
3.  Det fysiske arbeidet og turlivets enkle rutiner setter seg i kroppen etter en ukes tid. Man merker at fokuset stort sett ligger på primærbehov som mat, ly og varme. Man vet hvor man skal, hva man skal gjøre og hvordan. Bekymringer ligger langt bak (og frem) i horisonten, og en turhverdag preget av fysisk aktivitet på dagtid og mye søvn gir en følelse av ballanse og sunnhet.
4.  Når kroppen har vent seg til de fysiske utfordringene kan tankene fly, og etter en stund på tur opplever vi begge at vi blir mer kreative - noe notatbøkene våre bærer preg av.
5. Ingenting varer evig, og i det vi begynner å nærme oss slutten på turen dreier fokus igjen tilbake til hverdagen og arbeidslivet. Alikevel føles ikke bekymringene og utfordringene som igjen kommer tilbake i bevisstheten som noe problem. Tvert imot føler vi ofte stor arbeidslyst og motivasjon.

Det er som sagt det enkle friluftslivet som gir oss størst utbytte. På “hytte-til-hytteturer” eller tilsvarende byttes ofte de hverdagslige bekymringene ut med bekymringer om det er ledige sengeplasser på hyttene, og om man rekker middag. I tillegg må turene være av en viss lengde, helst opp mot to uker.

Kan det da være at det er friluftslivet som er vår meditasjon? At det er de gode periodene med mental hvile og restitusjon som skaper mye av lengselen etter langvarige turer, selv om de inkluderer kulde, fukt og slit?