Nordlandsruta - fra Umbukta til Sulitjelma

Når vi nå er kommet til Sulitjelma venter et par velfortjente hviledager i Fauske, der vi for første gang på lenge skal se noe som ser ut som en by. Vi har nå kommet til veis ende for Nordlandsruta, en etappe som har vist seg å være en skjult perle blant norske vandreruter. Fjellene er ofte både spisse og imponerende, men dalene er snille og tilgjengelige. Det gjør denne vandringen godt egnet for alle som vil oppleve noe nytt, men likevel ønsker et tilrettelagt område med stier, ubetjente hytter og broer over de største elvene.

Fra Umbukta, som vi opplevde som særdeles trivelig, har vi fulgt Nordlandsruta nordover i retning Bolna på Saltfjellet. Terrenget har stort sett vært veldig lettgått, bortsett fra et parti før DNT-hytta Kvitsteinsdalen der stien gikk over alle åskammer og gjennom alle myrer og kratt. Ofte har det i tillegg til de ubetjente DNT-hyttene også vært “rastehytter” underveis.

Den merkede leden går videre fra Virvasshytta til Bolna. For å komme derfra til Junkerdalen må man enten følge Nordlandsruta et godt stykke vestover (over Saltfjellet) før man må gå rett øst, og inn i Junkerdalen. Alternativet er å gå nordøst på Nasaleden langt inn i Sverige før man kan vende nesa nordvestover not Graddis Fjellstue. Vi valgte ingen av delene: ca 10 km før Bolna (der stien kommer ut på en vei) valgte vi å følge vår egen rute rett nordover (i retning Silbajaure) og inn på Nasaleden som vi fulgte østover et par mil. Nasaleden er en gammel ferdselsvei inn til sølvgruvene i Nasafjell, og går fra Bolna til Arjeplog (som ble grunnlagt som følge av gruvedriften her). Fra Nasafjell går denne gjennom et landskap av enorme flate daler kun avbrutt av bekker og elver, og man får lett følelsen av å være på en vidde. Istedenfor å følge denne langt inn i Sverige tok vi en snarvei over et fjellpass. Siden fulgte vi dalen nordover fra Guijavre forbi Lomtjärnstugan og ned til Graddis Fjellstue i Junkerdalen parallelt med den merkede løypa. På grunn av det flate og tørre terrenget viste dette seg å være en veldig god løsning, som sparte oss mange kilometer og gav oss endel av de naturopplevelsene som bare vandring utenfor merkede stier gjør.

Junkerdalen er en forholdsvis smal og dyp dal omgitt av høye, spisse fjell. Dalen skaper et skille mellom fjellene nord og sør for seg. Den merkede løypa fra Sverige kommer ned langt øst i dalen ved Graddis Fjellstue. Fjellstua skal være en av de eldste turistbedriftene i området, med kontinuerlig drift siden midten av 1800-tallet - men selv om det fortsatt er mulig å leie seg inn her for vandrere virket ikke stedet umiddelbart innbydende. De har også lagt ned kioskdriften, til stor sorg for våte og sultne vandrere som oss selv. 4-5 km vest, langs veien, ligger Junkerdalen Turistsenter. Turistsenteret har servering, litt kioskvarer og hytter med steamdusj for støle og skittne vandrere. Selv om det kan virke skremmende å gå nedover i dalen når man uansett må oppover til Trygvebu synes vi dette var kilometre som var verd det. Faktisk er stigningen opp Skaitidalen så gradvis at man knapt merker at man går oppover.

Skaitidalen begynner som en smal kløft med flere hundre meter høye kanter når man følger kjerreveien fra Turistsenteret. Kjerreveien er preget av at det raser endel steinblokker fra fjellsidene, og flere steder nederst i dalen har veien rast ut i elva. Allikevel er det ikke veldig vanskelig å komme forbi (det blir enda enklere hvis man ikke har hund). Høyere opp er kjerreveien så gjenngrodd at man for alle praktiske formål går på en sti, før man kommer ut på kjøreveien til Trygvebu. Derfra er det rødmerket hele veien til Sulitjelma. På vei ned fra Balvatnet til Sulitjelma kan man velge mellom en vei, eller en sti som følger åssiden. Siden man ikke kan komme raskt nok til en dobbel hviledag ble veien vårt valg.


Vi har begynt å tegne inn den nøyaktige ruten vi har gått på kartet, med så mye informasjon som mulig om elvekryssninger, broer, overnattingsmuligheter og annet som kan være av interesse for andre vandrere (noe som gjør at kartet kan virke litt kaotisk). Dessverre har vi ikke tid og kapasitet til å tegne inn hvor vi har fulgt merkede ruter, og hvor vi har gått på kart og kompass.  



View NPL Info in a larger map

På veien rundt Balvatnet traff vi faktisk Bente og Unni som også går Norge på Langs, men som begynte på Nordkapp den 28.05. De hadde følge med en som får alle våre turer til å virke som rusleturer. Sven Schoppe fra Hamburg går Europa på langs.

Selv har vi for en gangs skyld merket at vi er på en lang og krevende tur. Vi har hatt endel problemer med våte sko, som igjen gir våte føtter, som igjen gir oppsvulmet hud. Det gjør gnagsår bortimot uungåelig. For å prøve noe nytt byttet Camilla sko på Umbukta, noe som gav et enormt gnagsår på høyre hel. Med riktig plastring og behandling har vi faktisk klart å få gnagsåret til å gro mens vi har gått, men Camilla kommer til å bytte tilbake til Alfa Falk her i Sulitjelma, så vil vi begge forsøke å bruke Berghaus Yeti gamasjer for å holde fukten ute.

Marius på sin siden har begynt å miste følelsen i tærne... litt sånn gradvis har en nummenhet som startet ytterst på stortærne også dukket opp på et par av de andre tærne. Vi har aldri opplevd noe liknende før (når det ikke har vært forfrysninger inne i bildet) men siden de ikke viser noen tegn til ikke å fungere, eller ha skader, regner vi med at det går greit en drøy måned til.

Nå har sommeren endelig kommet, og etter flere soldager på en uke enn vi har hatt så langt på hele turen er moralen høyere enn noensinne. Turlivet er for tiden herlig (så lenge vi har nok mat og myggmiddel), om enn like illeluktede som før!