søndag 22. august 2010

I etterpåklokskapens lys - et ærlig innlegg

Det er omtrent 10 år siden vi første gang snakket om å gå Norge på langs sammen. For et års tid siden bestemte vi oss for at nå må vi enten gjøre det, eller vi må slutte å snakke om det.

Vi drømte om å være lenge på tur, og å oppleve å gå gjennom norsk natur i et tempo hvor vi kunne ha tid til å ta naturopplevelsene inn over oss. Hvor vi startet og sluttet var i seg selv ikke så viktig, men representerte likevel det vi ønsket oss - en lang tur gjennom Norge.

Noen vil kanskje si vi har gått for fort, andre vil si vi har gått sakte. Av de mange som har tatt turen før oss er det overraskende mange som gjør det på godt under 100 dager, så veldig fort har det uansett ikke gått. Vi har vært mest opptatt av å sette av god nok tid til å være sikre på å komme i mål, men har ut over det gått i det tempoet vi til enhver tid har følt naturlig. Dette styres i stor grad av neste mulighet for forsyning, hvor man kan velge å gå lenger med lettere sekk eller å gå kortere med vesentlig mer på ryggen. Vi har på de lengre strekningene ofte valgt å holde sekkevekten innenfor det for oss akseptable, og heller legge opp til noe lengre dager.

Var turen som forventet? Fikk vi det vi var ute etter? Var det "verdt det"?
Våre forventninger var forholdsvis edruelige, vi har nok lange turer bak oss til at vi ikke gikk inn i dette med svevende og drømmende blikk. Sånn sett har turen vært som forventet - med mange fantastiske naturopplevelser og en del harde tak.

Ville vi gjort det om vi visste det vi vet i dag?
Nei, vi ville ikke det. Alt for mye tid og energi går med til å traske på vei mellom flotte naturområder, og å manøvrere seg mellom hytter og fritidsboliger. Kravet til framdrift og tid brukt på disse "transportetappene" har gått ut over muligheten til å bli bedre kjent med områder vi trives i. Vi har vært på vei gjennom heller enn å være i. Dersom vi skulle gjort det igjen ville vi gitt blaffen i "prestasjonen" og "prinsippet" Norge på langs, og heller tatt buss, taxi og haiket oss fra område til område, fra sør til nord. På den måten kunne vi i større grad ha utforsket de flotteste naturområdene.

Når det er sagt har vi med oss mange naturopplevelser og øyeblikk, og er også noen erfaringer og erkjennelser rikere. Vi er også blitt oppmerksomme på nye områder vi vil utforske nærmere i årene som kommer.

Og enda viktigere, vi tok skrittet fra å snakke om til faktisk å gjøre. Vi sparte opp penger, søkte permisjon, la ned mange timer i rammeplanlegging og så dro vi. Dèt er noe vi ønsker å ta med oss videre! Med hodet fullt av nye ideer og muligheter, og med all frihet til å planlegge kommende turer håper vi på mange fine år med gode naturopplevelser framover.

onsdag 18. august 2010

Alta - Nordkapp

Å stå på Nordkapp var mer en bittersøt opplevelse enn en følelse av beruselse. Fra vi forlot Alta ga været igjen alt det hadde å gi, med enorme mengder nedbør og sterk vind. Det blåste stiv og sterk kuling, med opp til liten storm i perioder, dag etter dag - og det var ingenting ved værmeldingene som tilsa at det skulle gi seg. Det var ekstremvarsel for kysten av Vest-Finnmark på alle værmeldingstjenestene for hele langtidsperioden, og det bare vedvarte.

Med dårlig sikt, mye nedbør og sterk vind hadde vi egentlig ingen mulighet for framdrift annet enn langs hovedveiene. Vi kunne ha lagt oss til på et overnattingssted og ventet det ut, men med et prisnivå som overgår noe annet vi har opplevd ville det bli en meget kostbar affære, og uten et terreng som kunne gi ly for teltet ville det bli mange søvnløse netter. Vi valgte derfor veien, og gikk nærmest fra campingplass til campingplass mens vi tråklet oss nordover mot målpunktet.

Å gå langs vei er ikke noe særlig for verken oss eller bilistene, og gir ikke den friheten og naturopplevelsen vi er ute etter. Det tar hardt på både kropp og psyke, og gjorde det til en litt uverdig avslutning av en fantastisk fin tur, om enn værmessig representativ.

Selv om selve Nordkappbesøket ikke var en beruselse i seg selv ser vi tilbake på 4 måneder fulle av opplevelser og øyeblikk.

tirsdag 17. august 2010

Nordkapp - Målet er nådd!

Etter 119 dager med vandring nådde vi i dag Nordkapp - En bittersøt følelse av flere grunner som vi kommer tilbake til i senere innlegg.

Nå starter den lange reisen hjem, så vil vi fortsette å oppdatere bloggen med informasjon vi tror kan være av interesse for andre som vurderer å gjøre det samme som oss (nøyaktig rute, lengde, tider, økonomi, utstyr o.l.).

fredag 13. august 2010

Bilder fra Altevann til Alta

Fra fjell til vidde - Altevann til Alta

Stinettet fra Altevann til Finland  går gjennom spektakulære fjell og frodige daler, og er overraskende lettgått. Turen går over fjellet fra dal til dal, men i motsetning til Nordlandsruta har dalene verken vei eller bosetning. Her får man med seg Anjavassdalen, Dividalen og Rostadalen på en gang. Kontrastene er mange, dette er kanskje Troms på sitt vakreste, og vi har tatt oss i å lure på hvorfor vi ikke har utforsket dette området tidligere, mens vi bodde i Troms. Noe overraskende er det også at vi på denne etappen har møtt flere mennesker, både teltere og hytte-til-hytte-vandrere, enn noen gang tidligere på turen.

Den merkede stien treffer Europavei 8 rett på norsk side av grensen ved Kilpisjarvi, og derfra må man følge veien ca 7 km vestover før man kan ta av nordover på en annleggsvei. Der veien ender går en umerket sti nordøst mot Loassuhytta, en åpen hytte på grensen til Finland. Selv om stien er umerket er den tydelig, velbrukt og går i lett terreng.
Fra grensa går det en umerket sti fra Lossujavri og østover til Nordkalottleden.
Stien fra Kilpis til Halti, det høyeste punktet i Finland, er veldig traffikert og derfor både tydelig og lettgått. Fra Nordkalottleden tar av mot nordøst er det betydelig færre vandrere. Man kan følge Nordkalottleden gjennom Reisadalen og helt til Kautokeino. Leden tar noen ekstreme omveier vestover, så vi valgte å gå rett nord etter at leden krysset grensa til Norge. Derfra var det veldig lettgått frem til Reisadalen. Selv om dalsidene virker bratte er det mulig å gå opp eller ned i dalen stort sett over alt øst for Nedrefosshytta. Vi krysset elva på broen ved Nedrefosshytta og vet ikke om det er mulig å krysse elven høyere opp uten å gå nesten tilbake til Finland.

Så snart stien kom opp på nordsiden av dalen valgte vi å forlate merket led igjen, og ta av nordover mot Alta framfor å fortsette på Nordkalottleden mot Kautokeino. Vi gikk gjennom runde fjellpartier for å slippe de store, fuktige dalene - og terrenget vekslet mellom lettgått og delvis steinete. Lenger nord møtte vi vidda, og resten av turen mot Alta var en kombinasjon av vidde og fjell. Det går en barmarksløype fra Sandåsvannet til fylkesveien mellom Alta og Kautokeino, halvannen mil sør for Alta. Denne løypa er å finne som umerket sti på 1:50 000-kartet, og er tørr og lettgått. De mange elvene var i realiteten steinete bekker på denne tiden av året, og ble steingått uten videre problemer.

Vi ble litt overrasket over mengden barbarkskjøring i dette området. Veldig ofte, og hele døgnet, hørte vi den ujevne duren av terrengkjøretøy...

Været har vært usedvanelig bra på denne etappen. I begynnelsen hadde vi stort sett en eller flere regnskurer hver dag, men etter kilpis har været stort sett vært strålende - Men vi merker at sommeren er på hell. De siste dagene før Alta var nettene iskalde, og det begynner å bli et gulskjær over den høyereliggende bjørkeskogen.

Friluftsdelen av turen er på mange måter over for vår del. Nå handler det mest om å komme seg til Nordkapp slik at vi kan bli ferdige med dette, og dermed klare for nye, eventyr.

Ut til Nordkapp er det ca 211 km, og vi regner med å nå målet den 21.08 - 4 måneder etter at vi startet i Halden. Men vær og føre kan fremskynde eller forsinke dette...

tirsdag 27. juli 2010

Bilder fra Fauske til Setermoen

For å lettere kunne gjøre bilder og video tilgjengelig benytter vi nå Flickr. Bildene vil fortsatt bli publisert i innlegg som dette 


Klikk på ikonet neders til høyre i ruten under for å vise fullskjerm, klikk deretter på "Show info" for å vise billedtekst. 


Det er også mulig å følge våre bilder direkte på flickr!

Fra Fauske til Setermoen

Klokka 5 om natta i Rago endte det verste døgnet hittil på turen. Planen var å vandre inn i Rago Nasjonalpark fra sør, over en 1100 meter høy fjellrygg. Ruta skulle være grei nok, selv om vi var nødt til å snirkle oss frem mellom bratte stup, isbreer og elver. Men allerede på morgenen forsto vi at det ikke ville bli lett. En av de få dagene vi var helt avhengige av sikt lå tåka tykk over fjellet, og vi kunne raskt konkludere med at løsningen måtte bli å vente det ut.


Ut på ettermiddagen skjedde det vi ventet på, tåka blåste bort og åpenbarte vår vei videre. Desverre var klarværet ikke varig. Etter å ha gått 4 kilometer inn i fjellet tettet det seg igjen rundt oss, og uten sikt til å komme oss verken opp eller ned ble vi nødt til å slå opp teltet i det nærmeste vi kom ly for en eventuell vind.

Med kvelden kom også vinden. Sterk vind og nedbør braste inn fra vest, og traff teltet med stor kraft. Teltet vårt tåler endel vind, og vi er utrolig glade for stormmattene og de 8 sterke spectra-bardunene vi selv har montert. Allikevel er det begrenset hvor mye et telt kan tåle når vinden treffer de svakeste punktene. Vår største frykt var at rystelsene fra vinden skulle rive i stykker festene mellom ytterteltet og teltstengene. Da ville neste vindkast raskt kunne ta tak i teltduken og rive den i stykker.

Løsningen ble å bruke hele natta på holde fast i teltstengenes svake punkter, slik at vi kunne stive av når vinden tok tak, og forhindre en potensiell katastrofe. Først klokken 5 om morgenen kunne vi slappe av og forsøke å få en time søvn før vekkerklokka ringte 06:00 og en ny 14 timers vandringsdag kunne begynne.


Egentlig skulle vi ikke til Rago i det hele tatt. Vi skulle padle etappen fra Sulitjelma til Sitasjaure (på fjellet ovenfor Skjomen), der vi ville møte noen med forsyninger som også skulle ta kanoen. Desverre var det mange faktorer som ikke klaffet.
  1. Vi kan ikke ta med Castro gjennom Finland. På grunn av fare for spredning av rabies er det strenge regler for å ta med hunder inn og ut av Finland. For at dette skulle gå i orden tok vi tidlig kontakt med Mattilsynet, og fulgte anvisningene derfra til punkt og prikke. Desverre viser det seg at når man kontakter Mattilsynet settes man i kontakt med kontoret nærmest der man bor, og Mattilsynet på Hadeland kan mest om import av avlshingster og spredning av potetpest - derfor var anvisningene vi fikk derfra feil og vi blir nødt til å gå rundt Finland. Lærdommen må være at man selv må dobbeltsjekke de opplysningene man får, og forsøke å komme i kontakt med de lokalkontorene hos Mattilsynet som har mest kompetanse på temaene man lurer på heller enn de som er nærmest der man bor.

    Planen var i utgangspuntet å padle kano fra Finland og inn i Finnmark. Alternativet hadde vært å frakte kanoen til Finnmark, og sjøsette den på Altaelva. Etter litt granskning på kartet viste det seg at sistnevnte ville kreve mye logistikk, og vi vi ville bli nødt til å gå en omvei på et par dager for å komme til et godt utgangspunkt. Derfor valgte vi å kutte den siste padleetappen i sin helhet.
  2. Av vandrere vi traff sør for Sulitjelma fikk vi vite at det lå mye snø og is på vannene høyere enn 900 moh. Det er alltid vanskelig å vite hva man skal tro når man får slik informasjon. Det som er et islagt vann for noen er padlbart for andre, og det noen syntes er mye snø syntes andre bare gjør det mer lettgått. Allikevel ville dette medført en eller to ekstra dager med bæring av kanoen før vi fikk satt den på vannet, og hele dager med bæring av kano er TUNGT...
  3. Veldig ustabilt vær med mye vind. Mens vi hadde hviledager i Fauske fulgte vi godt med på værprognosene. Når vi padler er vi utrolig sårbare for vind, og det som kan oppfattes som behagelig svalende vind når man går kan gjøre at vi blir sittende værfast med kano. Padleetappen går over store vann i  fjellterreng, og er derfor ekstra værutsatt. 
    Det som klaffet veldig bra var at vi hadde noen som kunne frakte kanoen fra Fauske til Oslo tilgjengelig. Vi valgte derfor å sende kanoen hjem, og gjøre resten av turen til Nordkapp til fots.

    Å sy sammen en ny plan for turen fra Fauske til Setermoen var ikke lett. I denne delen av Nordland er E6 det eneste som går på langs. Alle turstier går av en eller annen grunn på tvers (fra kysten og inn mot svenskegrensa). De fleste andre vandrere krysser grensa til Sverige, og går langs Nordkalottleden nordover mot Abisko. Desverre går denne ruta gjennom flere svenske nasjonalparker - og i svenske nasjonalparker er det ikke lov å ta med hund.

    Derfor ble vi nødt til å lage vår egen rute. Det er få som har gått denne veien og beskrevet ruten særlig godt, så vår eneste støtte var kartene.

    Planen var å starte ved Moen ca 4 kilometer øst for Finneid (Fauske). Der så det ut som man kunne krysse det som andre steder er en steil vegg av stein i et pass på ca 550 moh, for så å komme rundt Blåmannisen på anleggsveien til demningene på Siso- og Løytavatnet. Derfra mente vi at det skulle være mulig å krysse fjellet og komme inn i Rago nasjonalpark.

    I Rago ville vi kunne følge en sti østover til Ragohytta, og derfra mente vi at det skulle være mulig å gå nordover i terrenget frem til Hellemobotten, og derfra følge Nordkalottleden videre til Torneträsk og ned til Setermoen.

    Virkeligheten er ofte vanskeligere enn det man ser på kartet. Allerede føste dagen ble vi møtt av regn og vind så sterk at vi hadde vanskeligheter med å stå oppreist, mens vi slet oss oppover en kneik på 500 høydemeter.

    Med bedre vær ville ting sikkert sett annerledes ut, men med regnet som gjorde svaberg og stein glatte brukte vi 10 timer på å forflytte oss 12 kilometer. Gjennom et steinete parti brukte vi nesten to timer på 500 meter.

    Annleggsveien fra Straumvatnet og nesten 1000 høydemeter opp til Siso- og Løytavatn ble en livredder for fremdriften. Veien er stengt med bom nederst, og man kan derfor spasere uforstyrret opp på fjellet og nyte utsikten man får av å være så høyt opp så nærme sjøen. I dette området begynte fjellene å ta en form vi forbinder med Rago-området: Massive og mørke fjell med bratte sider, og daler av glattskurt svaberg.

    Fra enden av annleggsveien var det forholdsvis lettgått ned Løytadalen og over Lappfjellet (langs Rájrrevágge) inn i Rago. Som beskrevet over ble vi her stoppet av tåka, og i løpet av 24 timer klarte vi å forflytte oss 4 km.

    Heller ikke inne i Rago var ruten vi hadde pekt ut plankekjøring. Vi krysset først stien som går østover til grensa over Litlverivasshamran, og kom inn på stien fra Nordfjord/Lakshol til Ragohytta ved brua i vestenden av Litlverivatnet, etter en frustrerende nedstigning. På kartet ser nedstigningen slak og jevn ut, i virkeligheten er den en serie små hyller, med tilhørende stup på 2 til 4 meter, hvor man må finne veien som gjennom en labyrint.

    Stien inn til Ragohytta slanger seg gjennom nasjonalparkens uendelige mengde svaberg, og byr på fantastisk utsikt når været er bra. Når været er dårlig blir svabergene livsfarlig glatte, og vi var bare en halvtime unna å få være med på en redning: På vei opp på fjellet fra krysset ved Storskogvasshytta begynte et Seaking helikopter å sirkle rundt i terrenger før det plukket opp en eller flere personer på andre siden av et lite høydedrag foran oss. Slike hendelser vekker bevisstheten på hvor sårbar man er når man er i ugunstig terreng under ugunstige forhold.

    Fra vår leir rett vest for Ragohytta kom vi bare noen kilometer opp i fjellet før tåka igjen traff oss. Etter å ha virret rundt i stiløst terreng i over en time på jakt etter et holdepunkt eller en ledelinje krøp vi til korset og slo nok engang leir tidlig. Heldigvis litt gunstigere plassert i forhold til vinden. Vi var nå nesten to dagsmarsjer bak “skjema” og ble nødt til å vurdere nøye hvorvidt vi kunne klare å rekke møtepunktet, eller om vi ble nødt til å komme opp med en alternativ plan.

    I utgangspunktet var ikke planen vår særlig ambisiøs. Vi hadde lagt opp til korte dagsmarsjer, og hadde tatt høyde for at vi kunne bli forsinket av terreng og vær. Allikevel hadde vi ikke forventet dette: Et terreng fra helvete, og uendelige mengder dårlig vær fra alle kanter - regn og vind kan vi håndtere, men i stiløst og stupbratt terreng er vi avhengige av god sikt for å få fremdrift, noe tåka effektivt forhindret.

    Mange blir overrasket når vi forteller at vi har ligget værfast, og har vanskelig for å forstå hvordan tåke og dårlig sikt kan være et problem. Ofte har de jo selv gått i det samme været. Behovet for sikt varierer med terreng og tilrettelegging. Når man går på en godt merket sti skal det mye til før det blir uforsvarlig å ferdes. Også i lett terreng kan man ferdes i tåke: i Trysilfjella vandret vi i tykk tåke langs fjellrygger og -topper. Når man vandrer utenfor merkede leder i terreng fullt av stup og uten trygge ledelinjer man kan følge øker behovet for sikt - ikke nødvendigvis fordi man er redd for å falle ned stupene, men fordi man trenger sikten for å finne en brukbar vei opp, ned eller gjennom. Ellers ender man opp med å rote rundt i ring, og gang på gang på seg inn i blindveier slik vi gjorde på fjellet over Ragohytta.  Å velge og legge seg værfast er å erkjenne at man like gjerne kan spare på kreftene, og heller bruke de senere - og vi har aldri opplevd å angre på en slik beslutning.

    Stort sett har turen så langt gått på skinner, bortsett fra små endringer i planene har de fleste utfordringer vært håndterbare - i stor grad fordi vi ikke har hatt en konkret tidsplan å forholde oss til. Derfor har forsinkelser ikke spilt noe rolle. Denne gangen hadde vi en konkret avtale om å møte noen et konkret sted til en avtalt tid. Om vi ikke dukket opp ville våre venner utvilsomt bli bekymret, og resultatet ville med stor sannsynlighet være at seakinghelikopteret ville komme for å se etter oss - med den fornedrelsen det innebærer å utløse en redningsaksjon uten at det er nødvendig.

    Det var først to dager senere, etter at vi hadde klart å flytte oss beskjedne 18 kilometer i løpet av 14,5 times vandring, og nok en gang våknet til regn, tåke og vind vi innså at vi måtte finne en alternativ plan. Vi måtte nå et punkt hvor vi kunne kontakte våre venner i Narvik innen de dro hjemmefra for å møte oss, slik at vi kunne meddele at vi var forsinket men i live. Og vi måtte nå et sted hvor vi kunne etterforsyne mat før den datoen vi egentlig skulle etterforsynes - vi kan klare å rasjonere på vår egen mat for å få den til å strekke til, men vi har ikke hjerte til å redusere Castros rasjoner.

    Valget vårt sto mellom å gå til Hellemobotten i Norge, eller Ritsem i Sverige. Til Hellemobotten var det kortere, men vi var usikre på hvorvidt det ville være mobildekning der, og vi ville uansett bli nødt til å ta båten ut og buss videre for å få tak i mat, for så å ta turen tilbake. Siden båten kun går et par dager i uka ville vi bli mange dager forsinket på vei til Setermoen. Til Ritsem var det lengre, men vi visste at det var både mobildekning og butikk (selv om den er veldig liten), samtidig som vi ville kunne fortsette på stinettet i retning Narviksfjella - med mulighet for å kunne finne et nytt møtested for forsyninger, ved Gautelisvatnet.
    Valget falt på Ritsem. Takket være godt terreng i Sverige, og at vi kom inn på det svenske stinettet fikk vi rom, dusjet, vasket klær, etterforsynt, samt gjort en ny avtale om etterforsyning.

    Ritsem er en svensk “turiststasjon” tilknyttet Svenska Turistföreningen (STF). Her finner du campingplass for telt og campingvogn/campingbil og dobbeltrom med felles kjøkken / dusj / toalett / vaskemaskiner og tørkerom. Stedet føles litt nedslitt men rehabiliteres langsomt. Selv om skiltet med “butikk og café” som henger over resepsjonsbygget skaper en del forventninger bør man ikke regne med å kunne etterforsyne her. Cafén består av traktekaffe og mikrobølgetinte boller på et lite bord utenfor toalettene. Butikken er et par hyller med sjokolade og litt ukurante matvarer som kjøttkaker på boks og poteter på glass(!). Det virker som de forsøker å ha inne et utvalg av real turmat og Adventurefood, men med en pris på 85 sek posen frister ikke det nevneverdig. Allikevel bør man i et nødsfall kunne skaffe ris, havregryn, pasta og kanskje en suppepose. Fra Ritsem går daglige busser til og fra Gällivare, båter over Akkajavre (til Padjelantaleden) og mulighet for helikoptertransport til forskjellige steder i Nord-Sverige.

    Heldigvis for oss klarte Eva, som jobbet i resepsjonen, å skaffe oss internett slik at vi fikk sendt noen viktige meldinger, i tillegg til å trylle frem en stor pakke bacon.


    Vi var ikke alene på Ritsem. hver dag flommet det mennesker ut fra fjellet på flukt fra de store mengdene med nedbør. Folk regelrett flyktet fra været.

    Veien videre fra Ritsem gikk nordover på Nordkalottleden, over Sitasjaure og vestover mot demningen ved Gautelisvatn der vi skulle møte Heidi og Jørn fra Narvik og plukke opp forsyninger. Været var som forventet med tette regnbyger, tåke og vind - men da vi endelig så konturene av en bil gjennom den tette tåka så vi også en oppsatt lavvo, som viste seg å bugne av god mat, godt selskap og opptil flere varmekilder. Overraskelsen var stor når all verdens godsaker kom fram, og all ære til Jørn som var utendørs grillmester i sterk kuling og regn. Ørnulf hadde også tatt turen, så til og med en kjentmann i området hadde vi tilgang til! Det ble en kveld vi sent vil glemme.

    Videre gikk turen mot Torneträsk og derfra ned Sørdalen i Bardu (Troms). Langs sørsiden av Torneträsk (langs jernbanen og veien) er det flere steder å handle mat og utstyr. I Abisko og på Katterjåkk er det vellutstyrte dagligvareforretninger. I tillegg er det mindre utsalg av “livsmedel” på Björkliden og Riksgränsen. Litt turutstyr har de både på Abisko turiststasjon, Sportshoppen på Björkliden og hotellet på Riksgränsen. Vær allikevel oppmerksom på at de mindre stedene kun har åpent deler av døgnet (på formiddagen og ettermiddagen) men har stengt midt på dagen.

    Sørdalen er en av de skjulte perlene i Troms, og å kunne gå ned fra fjellet til den frodige dalen med de mange bekkene, med nysnø på fjelltoppene (!), var en opplevelse vi trengte etter alle dagene med dårlig vær og vanskelig terreng. Mens vi vandret ned fra snaufjellet dukket attpåtil en jervunge opp rett foran oss på stien. I over ett minutt kunne vi stå å se den svinse mellom de enkeltstående bjørkene. Den var mørkere i fargen og mye lettere i bevegelsene enn de voksne dyrene, og et par hundre meter senere fikk vi også et glimt av mora - mye større, brunere i fargen og med den karakteristiske byksende måten å bevege seg på.

    Vi begynner virkelig å kjenne at strabasene i det slitsomme terrenget og det usedvanlig dårlige været begynner å slite på motivasjon og vilje. Kroppslig sett har det dårlige været vært værst for føttene. Med de store mengdene nedbør har alle stier blitt forvandlet til små bekker, og vi går kontinuerlig i vann. Våte føtter går i korte perioder, men etter flere uker oppstår probler med gnagsår og hud som nærmest går i oppløsning. Vår redning har vært en utrolig god fotkrem fra Scholl (Active Repair K+). Kremen sørger for å tilføre huden fuktighet så huden ikke tørker ut, samtidig som den er fet nok til å skape en “vanntett barriere” som gjør at huden på føttene ikke “sveller” like raskt. Noen dager har vi blitt nødt til å påføre kremen tre ganger daglig. 

    Også utstyret begynner å merke belastningen. Støvlene til Marius har praktisk talt fallt fra hverandre og Camillas liggeunderlag har startet å delaminere - men heldigvis er Setermoen velutstyrt nok til at vi får ordnet dette før vi går videre.

    Å være på Setermoen føles nesten som å ha kommet hjem, og vi skal unne oss en ekstra lang hvilepause her før vi går de to siste etappene til Nordkapp. 

    fredag 9. juli 2010

    Nye såler fra Footbalance

    De siste årene har vi sverget til skosålene fra Sole som har gitt oss betydelig mindre plager med knær og føtter. Da vi var på jakt etter nye såler i Fauske (dempeegenskapene i Sole sålene blir raskt ganske dårlig, noe som merkes når man går mye på variert underlag) fikk vi tilbud om å prøve spesialstøpte såler fra Footbalance hos Intersport.


    Sålene virker som de er bygget opp på samme måte som Sole, en formbar plastkjerne med dempende skum på toppen. Men i motsetning til Sole, som du former selv etter å ha varmet dem i stekeovnen, formes Footbalance sålene i butikken etter at dine føtter, og eventuelle feilstilling, har blitt analysert. 

    Vi er utrolig spente og forventningsfulle, og håper disse sålene kan være med på å redusere plager med knær og ankler ytterligere. I tillegg til at vi håper våre tilbakemeldinger til Footbalance kan være til nytte i deres produktutvikling.

    Nytt på utstyrssiden

    For første gang på turen har vi hatt to hviledager etter hverandre. Som vanlig har vi vedlikeholdt utstyr, men siden vi fikk mulighet til å ta en tur til Bodø har vi også nyanskaffet noe.


    Vi sliter litt med vanntettheten på skoene, det virker som om membranen har begrenset holdbarhet, og når den ryker så ryker den... Derfor har vi begge utstyrt oss med Berghaus Yeti Extrem gamasjer. Disse har en kalesj av gummi nederst som sitter tett rundt skoen, og en overdel av Gore-tex. Camilla har gått med slike siden Umbukta og erfaringen så langt er at de hjelper veldig i å holde skoene tørre. Selv om de ikke blir 100% tette mellom skoen og kalesjen skal man være overraskende lenge i vann før det trenger inn. Spesielt i områder med mye småvading (der man må hoppe fra stein til stein, men likevel må ha skoen i vann) gjør disse gamasjene en stor forskjell.

    Da vi startet turen hadde vi med et Optimus Crux kokeapparat (gassbrenner). Dette har vært en god brenner for oss i flere år, men det har vist seg at den har en irriterende designfeil ved justeringsrattet. På Østlandet besluttet vi å bytte den ut i en ny. Valget falt på en Optimus Crux Light da vi var veldig fornøyd med den orginale Crux’en, og problemet med justeringsrattet åpenbart var løst på denne modellen. Crux Light’en er lett i vekt og liten i volum. Den er også forholdsvis robust og veldesignet. Alikevel virker det som om produksjonskvaliteten er elendig: gjenger på skruer og skruehull, samt størrelser på forskjellige deler som skal passe sammen, er ekstremt dårlig tilpasset. Dette merker man f.eks. på at justeringsrattet (i tillegg til å skrues ut og inn for å justere gassmengden som slippes ut) kan vippes opp og ned, med det resultatet at gassmengden enten øker eller minker - noen ganger slukker den helt.  Når kjelesettet vårt fra MSR (MSR Quick-2) i tillegg har begynt å flasse store flak av nonstick-belegg endte vi opp med å kjøpe en Primus Etapower EF. På mange måter er dette et stormkjøkken med en gassbrenner innmontert, bare lettere og med varmeveksler. Kjelen i settet er på 2 liter, det vi har erfart er minimum når man er to personer som skal ha middag, og totalt sett veier ikke settet med brenner, vindskjerm, kjele og stekepanne noe mer enn det gamle kokeutstyret vårt. Vi er spente på hvordan det vil virke i praksis.

    De som har fulgt oss en stund har kanskje merket en divergens mellom det været vi beskriver i innleggene (mye regn) og bildene vi legger ut (strålende sol). Dette har vært fordi vi ikke ønsker å ødelegge speilreflekskameraet vårt ved å bruke det i regn. Derfor er det også noen etapper (som Børgefjell) hvor det knapt finnes bilder i det hele tatt. Nå har vi tatt konsekvensen av været og gått til innkjøp av et vanntett kompaktkamera. Derfor håper vi at bildene vi legger ut i fremtiden gjennspeiler turen, og framtidige turer, på en bedre måte.

    Bilder fra Nordlandsruta mellom Umbukta og Sulitjelma











    Å publisere bilder, blogge og oppdatere kart krever endel tid på "hviledagene". Her oppdaterer Camilla bloggen på Umbukta.










    Nordlandsruta ble vesentlig mer lettgått nord for Umbukta. Marius og Castro nyter væromslaget.
    I et forsøk på å holde oss tørre på bena har vi tydd til Berghaus Yeti gamasjer. Helt tett blir det ikke, og det blir litt svettere - men det holder føttene tørre, og dermed gnagsårfrie.

    Over 1000 moh er det fortsatt endel snø og is på vannene.


    Camilla og Castro tar pause.


    Nordlandsruta går ikke bare over høyfjellet. Nesten hver dagsmars går ned i en eller flere daler under tregrensa. 












    Den lange pelsen på bena, under magen og på halen til Castro drar mye vann og skitt inn i teltet - Derfor klipper vi det vekk jevnlig når vi er på tur. Desverre er saksa på en Leatherman multitool litt ugunstig å klippe mye med, og Marius er ikke akkurat noe Jan Thomas, så resultatet er praktisk - om enn noe merkelig...
















    Selv om sommeren er kommet har vi fortsatt regelmessig innslag av vårlig vinterlandskap.












    Vi har gått nesten 70 dager uten gnagsår, men etter så lang tid er skoene begynt å slippe inn fukt, og resultatet ble et ganske stort gnagsår på Camillas hæl. Heldigvis har intensiv behandling, plastring og teiping, samt diverse løsninger med plastposer i skoene, fått såret til å leges, på tross av fortsatt lange dagsmarsjer.
















    I Trysil kjøpte vi et Norgeskart der vi med jevne mellomrom tegner inn ruta vår. Det gir oss litt perspektiv på hvor i landet vi befinner oss.












    Terrenget er ganske variert, men forholdsvis lettgått. Nordover fra Virvasshytta er fjellet gresskledt og åpent. I slik terreng flyr kilometrene unna.












    De fleste elvene er enten så små at de kan krysses på steiner, eller det er bygget broer. Takket være litt flaks har vi kunnet krysse et par på snøbroer også!











    Castro slapper av, med kløv.
















    Når været er bra lager vi middag ute, og når det er dårlig gjør vi det fra soveposen inne i teltet.











    Området øst for Saltfjellet og sør for Junkerdalen er kanskje Norges mest undervurderte fjellområde. Her finnes utrolig brede og lettgåtte daler, og topper med fantastisk utsikt.















    Det sandete terrenget brytes opp av dype og glassklare bekker akkurat så brede at man må lete etter et sted man kan hoppe over.












    Vi forsøker å bryte opp de lange dagene for Castro ved å leke litt. Med en pinne og litt vann får vi en våt og lykkelig hund.
















    Svenskene har et merkelig forhold til stimerking og sikkerhet. De vintermerkede rutene har to meter høye stolper i tre eller metall hver tyvende meter med store røde plastikkryss på toppen. I tillegg er det nesten alltid bygget "rastestugor", en slags nødbuer, der man kan raste og overnatte i nødstilfeller. Man kan spørre seg om alt dette er nødvendig...












    En fantastisk leirplass. Flatt, kort vei til vann og akkurat nok vind til å holde myggen unna.



    Himmelen forandrer seg kontinuerlig, og skyene gir oss tegn på hva slags vær som kommer. Disse skyene betyr utvilsomt værforandring i løpet av et par timer, sannsynligvis med nedbør...



    Marius og Castro søker ly for vinden bak en liten skrent. 




    Når man går utenfor allfarvei og har øynene åpne ser man mye spennende. Dette er et jervespor (kun et par timer gammelt). Jerven virker som den har fulgt et reinsdyrspor.


    Å hoppe fra stein til stein er lett når steinene ikke er glatte, og skoene er vanntette. Når steinene er som såpestykker, og skoene lekker som dørslag, er slik vading en sikker oppskrift på våte ben...


    Det er ikke ofte vi er så heldige å få komme så tett inn på dyrelivet som her. Denne ugla virket overraskende likegyldig til all oppmerksomheten. Bildet er fra Junkerdal nasjonalpark.


    Nå er vi kommet så langt nord at dalene er preget av bjørkeskog. Marius og Castro nord for Junkerdal. 


    Camillas gnagsår etter en uke med behandling. Sårvask, sårsalve, tape og compeed, kombinert med jakten på årsaken, gjorde susen.



    Det er helt tydelig at det har vært en vår preget av voldsom vårløsning, og vi ser stadig spor etter større sørpeskred, som her fra Skaitidalen hvor broa var delvis ødelagt og deler av elva har funnet nye veier.



    Mellom Junkerdal og Sulitjelma ligger Ballvatnet, som man må gå rundt.



    Vi møter reinsdyr fra tid til annen, og Castro er litt over gjennomsnitt interessert.



    Stien rundt Balvatnet er preget av de mange elvene som renner ut i vannet. Hele 6 vadinger var merket på kartet den daget, men heldigvis var bare to av den krevende sorten.

    Nordlandsruta - fra Umbukta til Sulitjelma

    Når vi nå er kommet til Sulitjelma venter et par velfortjente hviledager i Fauske, der vi for første gang på lenge skal se noe som ser ut som en by. Vi har nå kommet til veis ende for Nordlandsruta, en etappe som har vist seg å være en skjult perle blant norske vandreruter. Fjellene er ofte både spisse og imponerende, men dalene er snille og tilgjengelige. Det gjør denne vandringen godt egnet for alle som vil oppleve noe nytt, men likevel ønsker et tilrettelagt område med stier, ubetjente hytter og broer over de største elvene.


    Fra Umbukta, som vi opplevde som særdeles trivelig, har vi fulgt Nordlandsruta nordover i retning Bolna på Saltfjellet. Terrenget har stort sett vært veldig lettgått, bortsett fra et parti før DNT-hytta Kvitsteinsdalen der stien gikk over alle åskammer og gjennom alle myrer og kratt. Ofte har det i tillegg til de ubetjente DNT-hyttene også vært “rastehytter” underveis.

    Den merkede leden går videre fra Virvasshytta til Bolna. For å komme derfra til Junkerdalen må man enten følge Nordlandsruta et godt stykke vestover (over Saltfjellet) før man må gå rett øst, og inn i Junkerdalen. Alternativet er å gå nordøst på Nasaleden langt inn i Sverige før man kan vende nesa nordvestover not Graddis Fjellstue. Vi valgte ingen av delene: ca 10 km før Bolna (der stien kommer ut på en vei) valgte vi å følge vår egen rute rett nordover (i retning Silbajaure) og inn på Nasaleden som vi fulgte østover et par mil. Nasaleden er en gammel ferdselsvei inn til sølvgruvene i Nasafjell, og går fra Bolna til Arjeplog (som ble grunnlagt som følge av gruvedriften her). Fra Nasafjell går denne gjennom et landskap av enorme flate daler kun avbrutt av bekker og elver, og man får lett følelsen av å være på en vidde. Istedenfor å følge denne langt inn i Sverige tok vi en snarvei over et fjellpass. Siden fulgte vi dalen nordover fra Guijavre forbi Lomtjärnstugan og ned til Graddis Fjellstue i Junkerdalen parallelt med den merkede løypa. På grunn av det flate og tørre terrenget viste dette seg å være en veldig god løsning, som sparte oss mange kilometer og gav oss endel av de naturopplevelsene som bare vandring utenfor merkede stier gjør.

    Junkerdalen er en forholdsvis smal og dyp dal omgitt av høye, spisse fjell. Dalen skaper et skille mellom fjellene nord og sør for seg. Den merkede løypa fra Sverige kommer ned langt øst i dalen ved Graddis Fjellstue. Fjellstua skal være en av de eldste turistbedriftene i området, med kontinuerlig drift siden midten av 1800-tallet - men selv om det fortsatt er mulig å leie seg inn her for vandrere virket ikke stedet umiddelbart innbydende. De har også lagt ned kioskdriften, til stor sorg for våte og sultne vandrere som oss selv. 4-5 km vest, langs veien, ligger Junkerdalen Turistsenter. Turistsenteret har servering, litt kioskvarer og hytter med steamdusj for støle og skittne vandrere. Selv om det kan virke skremmende å gå nedover i dalen når man uansett må oppover til Trygvebu synes vi dette var kilometre som var verd det. Faktisk er stigningen opp Skaitidalen så gradvis at man knapt merker at man går oppover.

    Skaitidalen begynner som en smal kløft med flere hundre meter høye kanter når man følger kjerreveien fra Turistsenteret. Kjerreveien er preget av at det raser endel steinblokker fra fjellsidene, og flere steder nederst i dalen har veien rast ut i elva. Allikevel er det ikke veldig vanskelig å komme forbi (det blir enda enklere hvis man ikke har hund). Høyere opp er kjerreveien så gjenngrodd at man for alle praktiske formål går på en sti, før man kommer ut på kjøreveien til Trygvebu. Derfra er det rødmerket hele veien til Sulitjelma. På vei ned fra Balvatnet til Sulitjelma kan man velge mellom en vei, eller en sti som følger åssiden. Siden man ikke kan komme raskt nok til en dobbel hviledag ble veien vårt valg.


    Vi har begynt å tegne inn den nøyaktige ruten vi har gått på kartet, med så mye informasjon som mulig om elvekryssninger, broer, overnattingsmuligheter og annet som kan være av interesse for andre vandrere (noe som gjør at kartet kan virke litt kaotisk). Dessverre har vi ikke tid og kapasitet til å tegne inn hvor vi har fulgt merkede ruter, og hvor vi har gått på kart og kompass.  



    View NPL Info in a larger map

    På veien rundt Balvatnet traff vi faktisk Bente og Unni som også går Norge på Langs, men som begynte på Nordkapp den 28.05. De hadde følge med en som får alle våre turer til å virke som rusleturer. Sven Schoppe fra Hamburg går Europa på langs.

    Selv har vi for en gangs skyld merket at vi er på en lang og krevende tur. Vi har hatt endel problemer med våte sko, som igjen gir våte føtter, som igjen gir oppsvulmet hud. Det gjør gnagsår bortimot uungåelig. For å prøve noe nytt byttet Camilla sko på Umbukta, noe som gav et enormt gnagsår på høyre hel. Med riktig plastring og behandling har vi faktisk klart å få gnagsåret til å gro mens vi har gått, men Camilla kommer til å bytte tilbake til Alfa Falk her i Sulitjelma, så vil vi begge forsøke å bruke Berghaus Yeti gamasjer for å holde fukten ute.

    Marius på sin siden har begynt å miste følelsen i tærne... litt sånn gradvis har en nummenhet som startet ytterst på stortærne også dukket opp på et par av de andre tærne. Vi har aldri opplevd noe liknende før (når det ikke har vært forfrysninger inne i bildet) men siden de ikke viser noen tegn til ikke å fungere, eller ha skader, regner vi med at det går greit en drøy måned til.

    Nå har sommeren endelig kommet, og etter flere soldager på en uke enn vi har hatt så langt på hele turen er moralen høyere enn noensinne. Turlivet er for tiden herlig (så lenge vi har nok mat og myggmiddel), om enn like illeluktede som før!  

    søndag 27. juni 2010

    Friluftsliv som meditasjon?

    Mange har spurt oss om hvorfor vi velger å bruke fritiden vår som vi gjør. Og vi har selv en del ganger lurt litt på hvorfor vi igjen og igjen velger å bli våte, kalde og slitne i naturen heller enn å tilbringe helga i hengekøya på terrassen, eller bruke sommerferien på en strand i varmere strøk. 


    Et annet mysterie er hvordan vi kan bruke den tiden som burde være avsatt til hvile på fysiske utfordringer, og alikevel returnere til hverdagen med inspirasjon, initiativ og overskudd.

    Turlivet gjør noe med oss. Ikke nødvendigvis det å være ute i seg selv, men det enkle friluftslivet der vi over lange perioder er selvforsynte i naturen. Der vi er isolerte fra støykilder som internett og aviser, og der fokuset på å tilfredsstille grunnleggende behov som mat, ly og varme erstatter mange av hverdagslivets trivialiteter.

    Over de siste årene har vi forsøkt å observere oss selv, og vi synes vi kan se konturene av en nærmest syklisk prosess:
    1. Planlegging og transportetappen i forkant av langturer er i de aller fleste tilfeller preget av stress. Dette preger ofte de første dagene av turen, som gjerne føles slitsomme og lite strømlinjeformet frem til rutinene får satt seg.
    2.  Etter et par dager begynner turrutinene å sette seg. Da forsvinner endel stress og irritasjonsmomenter. Samtidig oppstår et merkelig fenomen: Vi drømmer mye og intenst mens vi sover. Dette pågår som oftest et par netter, og vi synes å kunne merke at det pågår lengre om vi har hatt stressende perioder f.eks. på jobben i forkant av turen. Uten at vi er psykologer, eller på annen måte sakkyndige, kan det virke som om dette er hjernens måte å bearbeide de “løse trådene” og stresset som henger igjen fra hverdagen. Søvnbehovet i denne perioden er ofte veldig stort, og vi kan lett sove fra syvtiden om kvelden til titiden om morgenen.
    3.  Det fysiske arbeidet og turlivets enkle rutiner setter seg i kroppen etter en ukes tid. Man merker at fokuset stort sett ligger på primærbehov som mat, ly og varme. Man vet hvor man skal, hva man skal gjøre og hvordan. Bekymringer ligger langt bak (og frem) i horisonten, og en turhverdag preget av fysisk aktivitet på dagtid og mye søvn gir en følelse av ballanse og sunnhet.
    4.  Når kroppen har vent seg til de fysiske utfordringene kan tankene fly, og etter en stund på tur opplever vi begge at vi blir mer kreative - noe notatbøkene våre bærer preg av.
    5. Ingenting varer evig, og i det vi begynner å nærme oss slutten på turen dreier fokus igjen tilbake til hverdagen og arbeidslivet. Alikevel føles ikke bekymringene og utfordringene som igjen kommer tilbake i bevisstheten som noe problem. Tvert imot føler vi ofte stor arbeidslyst og motivasjon.
    Det er som sagt det enkle friluftslivet som gir oss størst utbytte. På “hytte-til-hytteturer” eller tilsvarende byttes ofte de hverdagslige bekymringene ut med bekymringer om det er ledige sengeplasser på hyttene, og om man rekker middag. I tillegg må turene være av en viss lengde, helst opp mot to uker.

    Kan det da være at det er friluftslivet som er vår meditasjon? At det er de gode periodene med mental hvile og restitusjon som skaper mye av lengselen etter langvarige turer, selv om de inkluderer kulde, fukt og slit? 

    De gode hjelperne

    Å kunne legge ut på en langtur som Norge på langs, med varighet på et sted mellom 4 og 6 måneder, krever at man har gode hjelpere med seg i kulissene. 

    Denne turen hadde vi ikke klart å få til alene.

    En stor takk til:
    • Jarle, som tar seg av det økonomiske
    • Solveig, som støtter med logistikk og etterforsyninger
    • Håkon, som tilbyr husly og tar imot kano
    • Heidi og Jørn, som henter kano på fjellet
    • Jon Bjarne, som stiller rom til rådighet

    -- og alle andre som hjelper oss med stort og smått underveis! 

    lørdag 26. juni 2010

    Bilder fra Nordlandsruta sør for Umbukta



    På denne tiden av året bør man være forsiktig med hvor man setter føttene. Plutselig ligger det et rede midt på stien.

    Det ligger fortsatt endel snø enkelte steder når man nærmer seg 1000 moh, men elvene kan ikke lenger forseres på snøbro (fra nordenden av Mosvatnet).

    En kort hvil med utsikt mot Krutådalen.

    En Wunderbaum ble den enkle løsningen på problemet med kraftig lukt i teltet.


    Utsikt sørover fra Kilvassaksla.


    Stien nordover (og nedover) fra Kilvassaksla mot Nymoen.


    Deler av Nordlandsruta går i fuktig bjørkeskog (ved Skog, sør for Nymoen).


    Noen trives ekstra godt i det fuktige været. Denne soppen vokser i hull etter insekter på gamle bjørkestammer.




    Utsikt sørover mot Røssvatn etter en bratt oppstigning på 400 høydemeter (fra oppstigning mot Artfjellet).

    Kveldssol over Okstindan. Selv på den eneste soldagen vår i løpet av denne etappen skyet det til utover kvelden.


    Luftig teltplass med utsikt mot Okstindan.



    Når været er som verst kan ly for regnet under et overheng i en stor steinblokk gjøre middagslaging riktig koselig.