Ingen av oss er spesielt skolert i motivasjonsteori, men i løpet av friluftslivet har vi utsatt oss for stadig lengre turer og økende belastninger, og på den måten har vi lært endel om hvordan vår egen motivasjon fungerer.
En god dag er ikke nødvendigvis en perfekt dag, med perfekt vær og perfekte prestasjoner. En god dag er en dag hvor summen av plager i form av kulde, nedbør, insekter, skader eller følelse av manglende fremgang ikke overskrider det fysiske og mentale overskuddet. Etter en god dag sitter man igjen med en god følelse uten at man alltid kan peke på hvorfor dagen egentlig var god. Kan hende ville den samme dagen blitt dårlig om man hadde hatt mindre mat og dermed mindre fysisk overskudd.
En dårlig dag er litt lettere å beskrive. Vi vet av erfaring at lave temperaturer og nedbør er utrolig viktige faktorer. Spesielt når det er lange perioder uten godt vær. Når været er dårlig blir pauser utrivelige og korte, og dermed øker også belastningen på kroppen som ikke får hvile. Maten har også endel å si. Rikelig og riktig mat gir fysisk overskudd. Om vi spiser for lite, ensidig eller med feil sammensettning (for lite proteiner eller fett) merker vi at vi raskt mister det fysiske overskuddet.
Et par dårlige dager er håndterbart. Den virkelige utfordringen for motivasjonen oppstår når de dårlige dagene avløser hverandre i lange perioder i strekk. Det vi merker er i første rekke en generell følelse av nedtrykthet, vi blir lettere irriterte og får kortere lunte, tankene “svever” andre steder i lange perioder og vi lengter etter andre steder og ting. Vi merker også at fysiske reaksjoner som økte smerter, stivhet, energiløshet og betennelser oppstår etter lange dårlige perioder . Hvorvidt betennelser oppstår som følge av de samme forholdene som virker nedtrykkende på oss, eller om nedtryktheten i seg selv gjør oss mer utsatt for dem får være opp til legevitenskapen å forklare. Vi bare konstaterer at de to følger hverandre.
Den generelle motivasjonen for å gjøre det vi gjør er ikke at det endelige målet, Nordkapp, har en utpreget viktig betydning for oss. Vi trives på tur, og vi går Norge på langs for å ha en mulighet til å være lenge på tur. Å trives i “nå-situasjonen”, med naturen og slitet på godt og vondt, heller enn å jakte på målet for å slippe unna turlivet er nok en av de egenskapene som gjør oss robuste overfor fysiske og psykiske utfordringer.
Fordi vi kjenner mekanismene som styrer motivasjon i vårt eget hode, vet vi også hvordan vi må påvirke våre egne tanker og vår situasjon for ikke å komme inn i negative og demotiverende spiraler. F.eks. vet vi at det ikke er nok for oss å fokusere på positivitet eller tenke positive tanker i seg selv. Vi må skape positive tanker gjennom aktive handlinger.
Siden målet (Nordkapp) ikke har veldig stor følelsesmessig betydning for oss, og vi i utgangspunktet trives i tursituasjonen forsøker vi å fokusere på “nå”-situasjonen, og påvirke denne for å øke trivsel og dermed også motivasjonen. Slike grep kan for eksempel være å slå opp teltet for å spise lunsj på dager med nedbør, velge omveier som gir bedre skjerming for kald vind eller koke varm drikke også i korte pauser. Ting som i utgangspunktet kan virke kontraproduktivt for måloppnåelsen ved at dagsmarsjene blir litt kortere, men som øker moralen og motivasjonen for å være ute lenge, og dermed bidrar til at vi når målet til slutt.
Vi bruker også delmål aktivt. De som følger bloggen har sikkert lagt merke til at vi har delt opp turen i etapper, mellom steder som gir oss en naturlig mulighet til etterforsyning og restitusjon. Vi har merket oss at “etappemålene” har blitt viktigere for motivasjonen enn vi forutså. Ikke fordi det å komme til Trysil, Stugudal eller Lierne betyr noe for oss i seg selv, men fordi det representerer en mulighet til å vaske seg og spise. Dette har nok noe med det kalde været å gjøre, som ikke har gitt oss særlig gode muligheter til å f.eks. vaske oss på en komfortabel måte.
Jo hardere belastning vi utsetter oss selv for, jo kortere delmål bruker vi. På dager der iskald vind nesten blåser oss overende kan målsetningen være å komme over fjellpasset eller til enden av vannet, hvor vi kan finne ly (eller skape oss eget ly). Når belastningen blir ekstrem, og tunge sekker skal slepes opp uendelige bakker, er målene i hodene våre “bare frem til steinen” og deretter “bare frem til bekken" og så videre.
Å gå Norge på langs er en betydelig fysisk belastning. Å bære tunge sekker i mange måneder. Men isolert sett er ikke hver enkelt dags belastning uhåndterbar, i seg selv er ikke 20 til 25 kilometer lengre enn mange jogger eller går med hunden. Ved å aktivt bruke delmål som representerer noe for oss av betydning (som har verdi for oss i øyeblikket) motiverer vi oss for å nå målet, og vi bryter en i utgangspunktet stor belastning ned i håndterbare etapper. Siden turen er så lang er akkumulering av belastning, enten den er fysisk eller mental, noe av det vi frykter mest. Vi merker at vi arbeider best på lang sikt når vi jobber på overskudd - spiser før vi er sultne, hviler før vi er slitne og slår leir før vi er totalt utslitt. Da utvikler yteevnen seg over tid og vi oppnår både fysisk og psykisk stamina som vi trenger for å kunne nå de langsiktige målene. Om vi gjør det motsatte og sliter oss ut på både det fysiske og mentale planet, om enn bare litt hver dag, skaper vi en negativ spiral som på sikt vil gjøre oss kontraproduktive ved å tære på energi, overskudd og motivasjon.
I tillegg merker vi at mestringsevnen øker parallellt med mestringsfølelsen (mestringsevnen er stort sett alltid litt høyere en -følelsen). Når vi har utsatt oss for noe som har presset grensene for hva vi føler vi mestrer er dette med på å øke terskelen for hva som føles som en belastning. Noen ganger bruker vi også dette aktivt: “husker du i xxxx, DA var det kalt og vått da...” eller “husker du elva vi vadet i xxxxx, denne er jo bare en bekk i forhold..."- og plutselig virker ikke dagen så ille alikevel. Å ha bygget opp erfaringer og utviket mestringsevnen over tid har vist seg å være en stor styrke for oss, og er med på å bekrefte for oss selv at vi erfaringsmessig er klare for den lange turen vi har lagt ut på.
En del av disse erfaringene har vi tatt med over i vårt “siviliserte” liv, og vi forsøker å bruke de samme mekanismene for å motivere oss i hverdagen. Fordi vi vet at vi motiveres mer av nåsituasjonen enn av abstrakte fremtidsmål forsøker vi alltid å innrette oss på måter der vi trives i jakten på målet, heller enn å skulle nå målet raskt for å endre en ugunstig livssituasjon. Alle mål og delmål må representere noe som for oss har reell verdi underveis i prosessen (på samme måte som mat og dusj), og delmålene må være innen rekekvidde. Selv om det ofte kan være vanskelig i en stressende hverdag forsøker vi også å arbeide på måter som utvikler og sikrer oss stamina over tid heller enn å stresse for å nå mål, og dermed bygge ned overskuddet.
Turer så lange som dette, med harde fysiske påkjenninger, der utfordringer, problemer og “kriser” må løses underveis for at man skal nå målet skaper utvilsomt et selvutviklingspotensial. Vi er hele tiden nødt til å bearbeide og granske oss selv og våre egne tanker for å avdekke mekanismer, mønstre og finne løsninger på de utfordringene som oppstår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar