Nordlandsruta - Sør for Umbukta

Nå er vi kommet til Umbukta fjellstue, sørøst for Mo-i-Rana. Dette er et kjent holdepunkt for mange NPL-vandrere, da de fleste havner innom her, og innehaveren gikk selv Norge på langs for noen år siden (http://www.umbuktafjellstue.no/npl/). Her blir det hvile og etterforsyning av mat. Vi har også fått igjen Castro, som har vært på ferie og blitt fetet opp, og som skal være med oss på resten av turen nordover.

Siden vi oppdaterte bloggen i Hattfjelldal har vi gått nordover på Nordlandsruta gjennom områder med høyfjell avbrutt av øst-vestgående bjørkekledde daler, stort sett med veier og spredt bebyggelse. I sør er det forholdsvis lave og runde fjell på rundt 1100 til 1200 moh. I nord, mot Mo i Rana, er det takkete topper på opp mot 2000 moh. omgitt av daler med myr og avslepet svaberg.

Ruta har stor variasjon i lettgåtthet. Noen partier består av faste, men runde, morenerygger. Andre partier er bratte og blokkete. Det gjør at hastigheten varierer fra 3 til 1 km/t. Det er også mange tverrdaler som deler opp fjellpartiene, med tilhørende opp- og nedstigninger, og vi har ofte følt at vi er på naturens egen berg- og dalbane - med 3-400 høydemetre i slengen. Selv om det ikke har vært merket noen broer på våre kart har det vist seg å være broer over alle store elver, og vi har ikke trengt å vade en eneste elv siden Børgefjell.

Merkingen er veldig variabel, men det er stort sett mulig å finne ruta. Vår erfaring er at stien faktisk er dårligst merket der den kommer ut på, og tar av fra vei , og i “siviliserte områder” i dalbunnene. I de sørligste delene er det ofte merket “Fjelltrimmen" der stien tar av, uten at det gir noen indikasjoner på nordlandsruta, og det er heller ikke så greit å vite at man skal ta av til “Storgrana” på en skogsbilvei som ikke er merket på kartet... Ca 17 km sør for Umbukta skulle vi ta en snarvei, og trodde vi gikk lang fra merket led, da vi plutselig kom over et stort, nytt og forseggjort skilt merket “Nordlandsruta” og “grensesømmen". Skiltet pekte rett inn i et fjell, og det var ingen andre indikasjoner på at det var en sti eller merket led hverken før eller etter skiltet...

Fra dalene og opp på snaufjellet er det ofte sti, men så forsvinner stort sett stien - selv om merkingen fortsetter. Vi har flere ganger lurt på hvorfor, og lurer på om det kan ha noe med “Fjelltrimmen" å gjøre, eller at det ikke er så vanlig å gå lengre turer. Ellers er det ofte merket med rødmaling i skogen og vardet over tregrensa. Det kan være verdt å merke seg at det er tildels store avvik mellom hvor ruta er tegnet inn på flere av våre kart og hvor den går i virkeligheten. Det beste kartet har vist seg å være “Topografisk kart over Hattfjelldal kommune” (60,- kroner, fra turistinformasjonen i Hattfjelldal), men selv dette avviker noe endel steder, og fører til et par ekstra kilometer i ny og ne.

Det finnes faktisk overnattingsmuligheter annet enn telt på strekningen. På Grannes finnes en campingplass med rimelig hytteutleie (110,- og 200,-), ved Tverrelvnes kan man leie hytte på gården der veien slutter, og ved Ole Anderstjønda (ca 1 km nord for Krutvatnet) er det bygget en “gapa-hytte" rett over tregrensa. Når man nærmer seg Mo i Rana er det et “sti- og hyttenett” i området rundt Okstindan.

View NPL Info in a larger map

Etter 67 dager på tur har vi til nå hatt 10 dager med sol, og av de har 3 dager vært på hviledager, hvor vi allikevel har hatt tak over hodet. Det gir 7 vandredager med sol! Nå har det heldigvis begynt å bli en del varmere de siste dagene, det gjør pauser triveligere og vi sover bedre (uten å fryse). Ulempen er at myggen har begynt å klekke...

På denne etappen har vi byttet ut lunsj med ekstra mye sjokolade og “måltidserstatter-bars” fra Nutrilett. Det gjør det lett å spise uten å ta lange pauser i regnet, og gir nok næring til at vi holder ut lange dager. Men de gir lite metthetsfølelse, og det er stort sett bare mulig å få tak i to smaker - som vi er i ferd med å bli drittlei. Men til været bedrer seg fungerer det vesentlig bedre enn alternativet - som fort blir å droppe lunsjen.

Vi har også fått oss Wunderbaum i teltet, noe som faktisk fungerer utmerket når sokkene er kommet til et stadie hvor de kan selges til Nord-Korea som kjemisk våpen. Teltet lukter nå som en senket og trimmet Volvo 240.

De siste ukene har vært preget av lange dagsmarsjer i veldig variabelt terreng. Nå står en velfjortjent og nødvendig hviledag for tur . Etter det fortsetter vi nordover på Nordlandsruta et stykke, før vi tar av leden mot Junkerdalen.