Vi har brukt all fritiden vår de siste 15 årene, både hver for oss og sammen, på å oppleve naturområder i Norge. Og vi trodde inntil nylig at vi kjente til, og hadde vært i, alle steder som var verd å ha vært. Lite ante vi om det store villmarksområdet som fyller store deler av Nord-Trøndelag sør for Lierne, og som byr på villmark vel så flott som i Børgefjell - men hvor du kan vandre i dagesvis uten å se spor etter andre mennesker.
Etter å ha fyllt sekkene med mat for over to uker gikk vi i et vanvittig drittvær inn mot Angeltjernshytta, der vi fikk tørket klær og postet siste blogginnlegg. I utgangspunktet hadde vi veldig lyst til å følge en merket sti videre. Merkede og oppgåtte stier gjør at vi slipper å bruke så mye tid på rutevalg og orientering, slik at hastigheten og fremdriften øker. Desverre gikk den eneste merkede leden langt vestover, og innom svært siviliserte områder, før den knakk nordover i den retningen vi ønsket. Derfor valgte vi å følge grensa mot nord - Noe vi absolutt kan anbefale. Terrenget har vært overraskende lettgått og snøen er i ferd med å forsvinne.
Fra Angeltjønnshytta og til starten på Skjækerfjella nasjonalpark har vi vært nødt til å krysse “siviliserte områder”, dvs. kryssende veier med bebyggelse, ca annenhver dag. Dette er et overraskende stressende moment da det legger endel føringer på hvor vi kan gå (uansett allemannsrett er det så innmari utrivelig å spasere gjennom tette hyttefelt) og hvor vi kan slå leir. Vi er ikke så veldig komfortable med å slå leir i nærheten av bebyggelse eller veier, og har derfort forsøkt å planlegge dagsmarsjene slik at det ikke skulle bli nødvendig, men det har til gjengjeld generert noen veldig lange dager.
Som gamle DNT turledere og forholdsvis erfarne friluftsfolk har vi endel kjennskap til DNT-systemet, men vi har blitt litt overrasket over Nord-Trøndelag turistforening (NTT). Det første som slo oss var løypenettet: løypene er ofte svært godt merket, men det er ikke egentlig noen stier. Om det er fordi ingen bruker løypenettet eller fordi alle velger å gå sine egne veien er uvisst, men resultatet er at det ikke er så stor forskjell på å følge en “merket led” eller å gå etter kart og kompass i terrenget i disse områdene. Hyttene vi har vært innom har vært veldig rene og pene, men matlagrene har vært så små at de vil gå tomme etter bare to / tre besøk - å basere seg på å kunne kjøpe mat på disse hyttene anser vi som et sjansespill. Vi gikk også på en kraftig smell da vi kjøpte 2 pakker knekkebrød på en av hyttene for å gi Marius litt avveksling fra havregryn. At knekkebrødene blir litt myke av å ha stått på en hytte er greit, men når en pakke er full av larver vitner det om dårlig lagring.
En siste ting vandrere i området bør være opmerksom på oppdaget vi da vi leste i den store bunken medlemsblader som lå på hytta: NTT leier tydeligvis endel av hyttene sine. Fra tid til annen går leiekontrakter ut uten at de fornyes. Noen ganger leies nye hytter i umiddelbar nærhet, andre ganger ikke. Vi forsøkte å få kontroll på hvilke hytter som eksisterer, og hvilke som er flyttet uten egentlig å bli noe klokere. I hytteboka hadde også andre anmerket at det var hytter de ikke fant. Vi anbefaler derfor alle som skal på hyttetur i Nord-Trøndelag å sjekke grundig at hyttene de skal besøke faktisk eksisterer.
Da vi vandret ut av den etterhvert ganske skrinne bygda Vera ved grensa øst for Stiklestad viste det seg at vi vandret inn i et villmarksområde, i praksis på størrelse med Hardangervidda, som gjentatte ganger har slått oss som et av de flotteste villmarksområdene i Norge.
Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark ble opprettet for et par år siden, og er en av de få naturområdene i Norge som ikke er gjennomhullet av merkede stier og selvbetjeningshytter. Man merker også at parken er forholdsvis lite besøkt når man ser rundt seg. Man kan gå i dagesvis uten å se rester etter gamle bålplasser, finne hauger med ølbokser slengt i terrenget eller toalettpapir som flagrer i vinden.
Helt urørt er ikke parken. Inne i hjertet ligger de tre fjellgårdene Gaundalen, Holden og Gjevsjøen. Gaundalen og Gjevsjøen driftes mer eller mindre fortsatt, selv om de ikke har vei, og man kan bestille overnatting. Holden eies av Statskog og DNT, og man kan velge om man vil bestille en hytte fra Statsskog eller bruke selvbetjeningshytta om man vil overnatte.
Terrenget er en blanding av overaskende spisse topper på opp mot 1200 meter omgitt av myrete daler med spredt gran og furuskog, ispedd en rekke glimrende fiskevann. Dette området har virkelig fenget oss og vi vil utvilsomt tilbringe mye tid her i fremtiden, fortrinnsvis med god tid og fiskestang.
Lierne kommune har utgitt et ganske nytt turkart over områder (2009). Dette kartet er vakkert utformet og virket umiddelbart som et meget godt kart. Desverre har det vist seg at det ikke er tilfelle: Kartet har en rekke unøyaktigheter i forhold til plassering av stier, det mangler informasjon om bruer over de største elvene og det er små merkelige feil, som forveksling av kommunenavn ved kommunegrensene. På den annen side inneholder kartet all mulig informasjon om hvor det finnes parkeringsplasser og utleiehytter, og det kan virke for oss som om utgiverne har hatt fokus på profilering av lokalt næringsliv heller enn å sørge for at all friluftsmessig relevant informasjon har kommet med.
I løpet av den siste uka har sommeren virkelig begynt å komme. Vi har merket en gradvis temperaturøkning der de varme dagene har blitt hyppigere og de kalde er i mindretall. Her i Lierne har bjørka endelig fått blader og insektene svermer. Så godt vær har det vært at vi til og med har tatt årets første bad i en iskald fjellbekk mens sola gikk ned over snaufjellet. I tillegg har vi endelig sendt hjem trugene. Vi satser på at sommeren nå beveger seg raskere enn oss, og det er godt å slippe den ekstra vekten.
Lierne, som vi har hviledagen vår i, er omtrent midt i Norge, og dermed halvveis på turen. Lierne er et ganske spredt lokalsamfunn, men det er et “sentrum” der det finnes både ICA dagligvarehandel, et par strikke- og hobbybutikker, galleri, kafè/pub og en vellutstyrt bensinstasjon som selger alt fra Real turmat til kart, CDer og hamburgere. Selv om stort sett alle som går Norge på langs er innom Lierne er befolkningen her overraskende entusiastiske. Alle vi treffer synes det er stas med langvandrere, og lokalbutikken har gjort det til en “greie” å spandere endel gratis bakverk fra Lierne bakeri på NPL’ere - og vi har spist lefser kontinuerlig i over 5 timer i dag...
På Expert (rett bak kommunehuset) finner man “post i butikk”. Den eneste utfordringen vi har hatt er å finne noe sted å overnatte i nærheten av sentrum. De fleste overnattingsstende ligger 5 kilometer i hver retning. Heldigvis driver Astrid Monsen (74 33 71 14 / 97 73 40 91) hytteutleie ca 100 meter fra bensinstasjonen (se etter et veldig grønt hus). Her er det billig, gode toalett- og dusjfasiliteter, og det er fantastisk å sitte helt nede ved innsjøen med en kaffekopp og en lefse.
Det har rukket å bli nesten to uker siden vi sist hadde hviledag, og det er godt å kunne ligge i en sofa med bena høyt mens man prøver å stappe i seg flest mulig kalorier. I starten av turen endte det ofte med at hviledagene gikk med til handling av mat og pakking, og vi var ofte mer slitne etter å ha “hvilt” enn vi var før vi kom til “hvilestedet”. Nå starter vi tidlig den dagen vi kommer til stedet vi skal hvile (i dag stod vi opp klokken 03:00) slik at vi kan ha en full dagsmarsj og fortsatt komme tidlig frem. Da kan vi bruke resten av dagen på å fikse praktiske ting, slik at hviledagen ikke blir spist opp.
Vi er ikke helt sikre på ruta videre enda. Vi skal i retning Rørvik, der vi kommer til å handle litt mer pålegg og brødmat før vi går gjennom Børgefjell mot Hattfjelldal, og videre mot Mo i Rana. Neste hviledag blir i Fauske, der vi sannsynligvis kommer til å ta et par dager før vi starter padlingen gjennom Padjelanta nasjonalpark i Sverige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar