Friluftsliv som meditasjon?

Mange har spurt oss om hvorfor vi velger å bruke fritiden vår som vi gjør. Og vi har selv en del ganger lurt litt på hvorfor vi igjen og igjen velger å bli våte, kalde og slitne i naturen heller enn å tilbringe helga i hengekøya på terrassen, eller bruke sommerferien på en strand i varmere strøk. 


Et annet mysterie er hvordan vi kan bruke den tiden som burde være avsatt til hvile på fysiske utfordringer, og alikevel returnere til hverdagen med inspirasjon, initiativ og overskudd.

Turlivet gjør noe med oss. Ikke nødvendigvis det å være ute i seg selv, men det enkle friluftslivet der vi over lange perioder er selvforsynte i naturen. Der vi er isolerte fra støykilder som internett og aviser, og der fokuset på å tilfredsstille grunnleggende behov som mat, ly og varme erstatter mange av hverdagslivets trivialiteter.

Over de siste årene har vi forsøkt å observere oss selv, og vi synes vi kan se konturene av en nærmest syklisk prosess:

1. Planlegging og transportetappen i forkant av langturer er i de aller fleste tilfeller preget av stress. Dette preger ofte de første dagene av turen, som gjerne føles slitsomme og lite strømlinjeformet frem til rutinene får satt seg.
2.  Etter et par dager begynner turrutinene å sette seg. Da forsvinner endel stress og irritasjonsmomenter. Samtidig oppstår et merkelig fenomen: Vi drømmer mye og intenst mens vi sover. Dette pågår som oftest et par netter, og vi synes å kunne merke at det pågår lengre om vi har hatt stressende perioder f.eks. på jobben i forkant av turen. Uten at vi er psykologer, eller på annen måte sakkyndige, kan det virke som om dette er hjernens måte å bearbeide de “løse trådene” og stresset som henger igjen fra hverdagen. Søvnbehovet i denne perioden er ofte veldig stort, og vi kan lett sove fra syvtiden om kvelden til titiden om morgenen.
3.  Det fysiske arbeidet og turlivets enkle rutiner setter seg i kroppen etter en ukes tid. Man merker at fokuset stort sett ligger på primærbehov som mat, ly og varme. Man vet hvor man skal, hva man skal gjøre og hvordan. Bekymringer ligger langt bak (og frem) i horisonten, og en turhverdag preget av fysisk aktivitet på dagtid og mye søvn gir en følelse av ballanse og sunnhet.
4.  Når kroppen har vent seg til de fysiske utfordringene kan tankene fly, og etter en stund på tur opplever vi begge at vi blir mer kreative - noe notatbøkene våre bærer preg av.
5. Ingenting varer evig, og i det vi begynner å nærme oss slutten på turen dreier fokus igjen tilbake til hverdagen og arbeidslivet. Alikevel føles ikke bekymringene og utfordringene som igjen kommer tilbake i bevisstheten som noe problem. Tvert imot føler vi ofte stor arbeidslyst og motivasjon.

Det er som sagt det enkle friluftslivet som gir oss størst utbytte. På “hytte-til-hytteturer” eller tilsvarende byttes ofte de hverdagslige bekymringene ut med bekymringer om det er ledige sengeplasser på hyttene, og om man rekker middag. I tillegg må turene være av en viss lengde, helst opp mot to uker.

Kan det da være at det er friluftslivet som er vår meditasjon? At det er de gode periodene med mental hvile og restitusjon som skaper mye av lengselen etter langvarige turer, selv om de inkluderer kulde, fukt og slit? 

De gode hjelperne

Å kunne legge ut på en langtur som Norge på langs, med varighet på et sted mellom 4 og 6 måneder, krever at man har gode hjelpere med seg i kulissene. 

Denne turen hadde vi ikke klart å få til alene.

En stor takk til:

• Jarle, som tar seg av det økonomiske
• Solveig, som støtter med logistikk og etterforsyninger
• Håkon, som tilbyr husly og tar imot kano
• Heidi og Jørn, som henter kano på fjellet
• Jon Bjarne, som stiller rom til rådighet

-- og alle andre som hjelper oss med stort og smått underveis! 

Bilder fra Nordlandsruta sør for Umbukta

På denne tiden av året bør man være forsiktig med hvor man setter føttene. Plutselig ligger det et rede midt på stien.

Det ligger fortsatt endel snø enkelte steder når man nærmer seg 1000 moh, men elvene kan ikke lenger forseres på snøbro (fra nordenden av Mosvatnet).

En kort hvil med utsikt mot Krutådalen.

En Wunderbaum ble den enkle løsningen på problemet med kraftig lukt i teltet.

Utsikt sørover fra Kilvassaksla.

Stien nordover (og nedover) fra Kilvassaksla mot Nymoen.

Deler av Nordlandsruta går i fuktig bjørkeskog (ved Skog, sør for Nymoen).

Noen trives ekstra godt i det fuktige været. Denne soppen vokser i hull etter insekter på gamle bjørkestammer.

Utsikt sørover mot Røssvatn etter en bratt oppstigning på 400 høydemeter (fra oppstigning mot Artfjellet).

Kveldssol over Okstindan. Selv på den eneste soldagen vår i løpet av denne etappen skyet det til utover kvelden.

Luftig teltplass med utsikt mot Okstindan.

Når været er som verst kan ly for regnet under et overheng i en stor steinblokk gjøre middagslaging riktig koselig.

Nordlandsruta - Sør for Umbukta

Nå er vi kommet til Umbukta fjellstue, sørøst for Mo-i-Rana. Dette er et kjent holdepunkt for mange NPL-vandrere, da de fleste havner innom her, og innehaveren gikk selv Norge på langs for noen år siden (http://www.umbuktafjellstue.no/npl/). Her blir det hvile og etterforsyning av mat. Vi har også fått igjen Castro, som har vært på ferie og blitt fetet opp, og som skal være med oss på resten av turen nordover.

Siden vi oppdaterte bloggen i Hattfjelldal har vi gått nordover på Nordlandsruta gjennom områder med høyfjell avbrutt av øst-vestgående bjørkekledde daler, stort sett med veier og spredt bebyggelse. I sør er det forholdsvis lave og runde fjell på rundt 1100 til 1200 moh. I nord, mot Mo i Rana, er det takkete topper på opp mot 2000 moh. omgitt av daler med myr og avslepet svaberg.

Ruta har stor variasjon i lettgåtthet. Noen partier består av faste, men runde, morenerygger. Andre partier er bratte og blokkete. Det gjør at hastigheten varierer fra 3 til 1 km/t. Det er også mange tverrdaler som deler opp fjellpartiene, med tilhørende opp- og nedstigninger, og vi har ofte følt at vi er på naturens egen berg- og dalbane - med 3-400 høydemetre i slengen. Selv om det ikke har vært merket noen broer på våre kart har det vist seg å være broer over alle store elver, og vi har ikke trengt å vade en eneste elv siden Børgefjell.

Merkingen er veldig variabel, men det er stort sett mulig å finne ruta. Vår erfaring er at stien faktisk er dårligst merket der den kommer ut på, og tar av fra vei , og i “siviliserte områder” i dalbunnene. I de sørligste delene er det ofte merket “Fjelltrimmen" der stien tar av, uten at det gir noen indikasjoner på nordlandsruta, og det er heller ikke så greit å vite at man skal ta av til “Storgrana” på en skogsbilvei som ikke er merket på kartet... Ca 17 km sør for Umbukta skulle vi ta en snarvei, og trodde vi gikk lang fra merket led, da vi plutselig kom over et stort, nytt og forseggjort skilt merket “Nordlandsruta” og “grensesømmen". Skiltet pekte rett inn i et fjell, og det var ingen andre indikasjoner på at det var en sti eller merket led hverken før eller etter skiltet...

Fra dalene og opp på snaufjellet er det ofte sti, men så forsvinner stort sett stien - selv om merkingen fortsetter. Vi har flere ganger lurt på hvorfor, og lurer på om det kan ha noe med “Fjelltrimmen" å gjøre, eller at det ikke er så vanlig å gå lengre turer. Ellers er det ofte merket med rødmaling i skogen og vardet over tregrensa. Det kan være verdt å merke seg at det er tildels store avvik mellom hvor ruta er tegnet inn på flere av våre kart og hvor den går i virkeligheten. Det beste kartet har vist seg å være “Topografisk kart over Hattfjelldal kommune” (60,- kroner, fra turistinformasjonen i Hattfjelldal), men selv dette avviker noe endel steder, og fører til et par ekstra kilometer i ny og ne.

Det finnes faktisk overnattingsmuligheter annet enn telt på strekningen. På Grannes finnes en campingplass med rimelig hytteutleie (110,- og 200,-), ved Tverrelvnes kan man leie hytte på gården der veien slutter, og ved Ole Anderstjønda (ca 1 km nord for Krutvatnet) er det bygget en “gapa-hytte" rett over tregrensa. Når man nærmer seg Mo i Rana er det et “sti- og hyttenett” i området rundt Okstindan.

View NPL Info in a larger map

Etter 67 dager på tur har vi til nå hatt 10 dager med sol, og av de har 3 dager vært på hviledager, hvor vi allikevel har hatt tak over hodet. Det gir 7 vandredager med sol! Nå har det heldigvis begynt å bli en del varmere de siste dagene, det gjør pauser triveligere og vi sover bedre (uten å fryse). Ulempen er at myggen har begynt å klekke...

På denne etappen har vi byttet ut lunsj med ekstra mye sjokolade og “måltidserstatter-bars” fra Nutrilett. Det gjør det lett å spise uten å ta lange pauser i regnet, og gir nok næring til at vi holder ut lange dager. Men de gir lite metthetsfølelse, og det er stort sett bare mulig å få tak i to smaker - som vi er i ferd med å bli drittlei. Men til været bedrer seg fungerer det vesentlig bedre enn alternativet - som fort blir å droppe lunsjen.

Vi har også fått oss Wunderbaum i teltet, noe som faktisk fungerer utmerket når sokkene er kommet til et stadie hvor de kan selges til Nord-Korea som kjemisk våpen. Teltet lukter nå som en senket og trimmet Volvo 240.

De siste ukene har vært preget av lange dagsmarsjer i veldig variabelt terreng. Nå står en velfjortjent og nødvendig hviledag for tur . Etter det fortsetter vi nordover på Nordlandsruta et stykke, før vi tar av leden mot Junkerdalen. 

Hygiene på tur

At hygienen på langtur blir annerledes enn hjemme er vel åpenbart for de fleste. Men det er heller ikke slik at vi ikke vasker oss mellom hviledagene, selv om hygienekravene er betydelig lavere enn det vi praktiserer i hverdagen.

De aller fleste er enige om at utagerende kroppslukt er forholdsvis utrivelig, også vi. Men vi merker at toleransegrensene våre strekkes etterhvert som vi er ute. På starten av turen slet vi med vår egen kroppslukt etter et par dager, nå kan vi gå i over en uke før vi synes det blir særlig ubehagelig (noe som kan gjøre oss til veldig ubehagelige gjester...). Allikevel virker det som det går en magisk grense ved 14 dager: når vi har gått så lenge uten skikkelig vask begynner vi stort sett å omprioritere tid og ressurser for å få vasket oss, og byttet eller vasket klær.

Når man er to som deler telt senkes selvfølgelig også toleransegrensene litt, selv om vi veldig sjelden plages av hverandres kroppslukt - kun vår egen. Etter over 60 dager på tur har vi ikke merket noen negative helsemessige konsekvenser av den dårlige hygienen. Tvert imot merker vi mindre problemer med urenheter i huden, kviser og liknende. Slikt kommer først etter at vi har vasket oss med såpe.

Det finnes måter å vaske seg på selv om man er på tur. Det enkleste er selvfølgelig våtservietter. De veier lite og lukter ofte helt greit. Dessverre er de ofte veldig små, og siden vi er skeptiske til nedbrytbarheten i naturen, og bærer dem med oss i søppelposen, forsøker vi å begrense bruken av disse. Men de kan være en livredder når været er vått og kaldt over tid.

En annen løsning er å varme vann, blande i litt såpe og vaske seg med et fuktet håndkle. Dette fungerer greit for å tørke svetten av overkroppen på de etappene vi har nok gass, dessuten gir det en kjærkommen mulighet til å vaske håret. En av de store ulempene er at kluten eller håndkleet blir ganske uggent etter hvert, og trenger å vaskes. Da går det med enda mer gass.

Vår favoritt er feltdusjen vi bærer på (vi bruker den som en vanntett pakkpose i sekken). Dusjen fylles med lunkent vann og henges opp i et tre. Da kan vi vaske kropp og hår nesten som hjemme. Utfordringen er at det fort blir kaldt å stå ute og dusje når det snør og sludder, derfor er feltdusjen i høyeste grad en godværsløsning.

Om noen lurer på hvorfor vi ikke bare tar et friskt fjellbad kan vi nevne at isen fortsatt ligger på mange av vannene, og derfor blir bading litt for friskt for oss. Dessuten ønsker vi ikke å forurense følsomme økosystemer i vann og vassdrag med såpe, som kan forårsake stor skade på følsomme vannlevende organismer (vi heller alt vaskevann og oppvaskvann på tørr grunn i god avstand til vann og vassdrag).

Også klesvask er en utfordring som lar seg løse. Takket være Biotex i porsjonsposer er det mulig å ha med en dose vaskepulver eller to med på turen. Vi blander da Biotex og varmt vann i en vanntett pakkpose, putter klærne oppi og rister. Deretter skyller vi godt. Resultatet blir overaskende bra (!). Dessverre krever klesvask at vi har mulighet til å tørke tøyet, ellers blir det bare surt og illeluktende igjen. Derfor er klesvask vanskelig når vi har lange perioder med dårlig vær, som nå.

Hvordan og hvor ofte vi vasker oss og tøyet vårt avhenger derfor i stor grad av været. Vi håper derfor på at den varme sommeren snart dukker opp.

Bilder fra området rundt Børgefjell

Fra Børgefjell til Nordlandsruta

Vi er kommet til Hattfjelldal, hvor vi skal handle mat (og store mengder sjokolade) og selvfølgelig oppdatere blogg! Det finnes desverre ingen fornuftige ruter som vi kan gå fra Børgefjell til Umbukta gjennom Hattfjelldal (eller andre steder med butikk), dessuten har vi ikke tid til å gå noen omveier om vi skal nå Umbukta innen den 26. juni.  Derfor har vi ordnet skyss fra stien til Hattfjelldal om morgenen, og tilbake etter at vi har handlet, slik at vi får gått hele dagens marsj.

Sist vi oppdaterte var vi i Røyrvik, et lite tettsted rett sør for store Namsvatn, der man finner butikk, kafè (“Vårres kafè” med klassisk gatekjøkkenmat som hamburger, løvbiff og kylling med pommes frites) og en bensinstasjon med turistinfo, jernvarehandel og noe turutstyr. Fra Røyrvik er den enkleste veien inn til Børgefjell langs veien (følg skilting), og det tar bare et par timer å gå inn til Store Namsvatn.

Store Namsvatn kan forseres på både øst- og vestsiden. Vi valgte østsiden, gjennom et myrlandskap ispedd furutrær og små vann. Der får man også fordelen av å kunne krysse Orvasselva på bro. Man bør være oppmerksom på at det ligger et ganske stort biotopverneområde i østenden av vannet, der det er forbudt å ferdes når Sædgåsa myter i perioden fra 20.06 til 25.07. Det kan medføre en liten ekstrarunde. På vestsiden av vannet kommer elva Storelva ned fra fjellet bare noen hundre meter fra Viermahytta (der båten stanser). Storelva bærer ikke navnet sitt uten grunn, og ut fra det vi har sett av den er den ikke kryssbar - derfor må man i tilfelle velge en litt uortodoks rute gjennom Børgefjell om man insisterer på å gå vestsiden av Store Namsvatn. For de som ikke insisterer på å gå er det mulig å ta båten over vannet. I sommersesongen går båten til faste tider, og koster ca 200 per person. Utenfor sesongen kjører båten på bestilling og koster minimum 800 per tur.

Dette var ikke første gang vi var i Børgefjell, men definitivt den våteste. Tett regn og våte myrer fuktet oss grundig fra både over- og undersiden, og gjorde at vi hadde veldig begrenset sikt. Børgefjell er ikke så stort, men kombinerer det milde med det ville gjennom sine brede daler med vann og store elver omgitt av spisse topper. Ruten gjennom Viermadalen, over Store Kjukkelvatnet og ned til Oksvollen er en av områdets mest benyttede ruter og byr på en fuktig opplevelse opp den myrete Viermadalen nordover fra Store Namsvatnet. Når man kommer over tregrensa blir det ekstremt lettgått på lave morenerygger. Ved Store Kjukkelvatnet blir terrenget hardere med mer stor stein, en tendens som øker frem til vannskillet. Fra vannskillet ned mot Tiplingvanna blir det igjen lettgåtte morener før man kommer inn i vanvittig tette kratt under tregrensa. Børgefjell var ett av fjellområdene som fikk store mengder nedbør i mai, med påfølgende isgang i elver og stor fare for sørpeskred. Vi ble derfor overrasket over hvor mye snø som lå nå i midten av juni. Under 1000 moh er det stort sett barmark, opp til 1100 moh er ca 60 % bart.

Etter at vi kom ned fra Børgefjell gikk vi inn på et stisystem som lengre nord betegnes som “Nordlandsruta”. Stisystemet går fra innerst i Susendalen (nord for Børgefjell), opp mot Okstindan, og videre nordover i Nordland.

Været den siste tiden har ikke vært noe å juble over. Den siste dagen vi så sola som noe mer enn et lite glimt er 12 dager siden, i Blåfjella. Helt siden vi gikk fra Nordli i Lierne har det vært ganske kaldt (Vi har begge gått med 2 ulltrøyer og gore-tex jakker uten å føle at vi blir for varme) med en isende vind. Gjennom Børgefjell og første del av Nordlandsruta har vi hatt 5 dager med sammenhengende nedbør. De siste dagene kom nedbøren som en kombinasjon av snø og regn, noen steder har snøen blitt liggende over 1100 moh, og vi har opplevd å krysse skavler av nysnø i slutten av juni...

Det dårlige været er ikke noe vi har vært uforberedt på, spesielt ikke etter 23 dagers sammenhengende regn i fjor sommer, men kulde og nedbør får endel konsekvenser for hvordan vi organiserer hverdagen: Spesielt blir pauser og lunsj utrolig utrivelig. Vi har kommet til det punktet at vi sjelden spiser lunsj, på lange dager slår vi opp teltet, lager middag og går videre. På de aller verste dagene har vi forsøkt å se bort fra vår vanlige døgnrytme. Vi har slått opp teltet etter ca 5 timers vandring, spist varm mat og fått varmen ved å krype ned i soveposen. Etter å ha sovet et par timer har vi pakket sammen og gått videre. Det er uansett lyst hele døgnet nå. Nedbøren gjør det også vanskelig å ta bilder. Kameraet er pakket trippelt vanntett, og om det skulle bli ødelagt ville det få endel konsekvenser for resten av turen. Derfor er de få bildene vi har tatt lite representative for resten av tiden....

Noe annet som blir utrivelig når det er kaldt er personlig hygiene. Ingen liker å vaske seg utendørs når temperaturene ligger rett over frysepunktet og fuktig snø laver ned. Dette gjør at kroppsluktene våre har fått utvikle seg ganske fritt, og lukten i teltet har vært mildt sagt interresant - på handlelista vår har vi skrevet opp en “Wunderbaum” til å henge i teltet, helst med vannmelon- eller “fantasi”-lukt. Vi har luktet nok granskog i det siste, og “ny-bil-lukt” føles litt malplassert. 

På tross av hygieneutfordringene merker vi at utholdenheten har blitt bedre i løpet av turen. Vår lengste dagsmars hittil (ikke medregnet de dagene vi har gått på vei) var på 33 km, mesteparten i stiløst terreng, uten at vi var merkbart nedkjørte dagen etterpå. En annen ting vi begynner å merke er at vi savner variasjon i matveien. I det siste har vi stort sett bare kommet innom små butikker med dårlig vareutvalg, derfor har det blitt litt for mye torogryte, kjøttdeig, hurtigris og kneipbrød med majones og salami.

Vi kommer til å følge Nordlandsruta videre mot Umbukta der vi tar en velfortjent hviledag (det er ganske nøyaktig 2 uker siden sist), og plukker opp Castro som nå er uthvilt og klar for nye eventyr.

Det er et par ting som kan være verdt å merke seg for andre vandrere i dette området:

- Broa over til Oksvollen (GRID 67 46) ble tatt av isgang i elva i begynnelsen av mai. Da vi passerte den 20.06.2010 var den fortsatt ikke reparert. Det går en annen bro ca 2 kilometer østover.

- Stien nordover fra Harvasstua (innerst i Susendalen, ikke la deg lure av “-stua" det er bare en samling hytter og en fraflyttet plass...) er ikke merket i terrenget slik den er på kartet (i alle fall fant vi den ikke). Følg isteden stien merket som “Fjelltrim” nordover. Denne møter den rødmerkede leden over tregrensa (det er bare ett rødmerke, resten av leden er kun vardet).

View NPL Info in a larger map

- Når den samme stien kommer ned fra fjellet (ca 2 kilometer sør for Grannes), og skal krysse elven i dalbunnen, er stien lagt om  (i alle fall i forhold til kartet “Børgefjell Nord” 2005). Stien kommer ned lengre nordvest enn merket. Følg grusveien du kommer ut på ca 1 kilometer sørøstover, der er det merket ned til hengebru over elva.

View NPL Info in a larger map

- Stien nordover fra Grannes går heller ikke der den er merket på kartet. Stien tar av fra asfaltveien ca 500 meter nordvest for campingplassen.

Ved foten av Børgefjell - Røyrvik

Området mellom Lierne og Røyrvik er preget av tett skog, store vann og “skrentete fjell”. I praksis noe vi kan kalle kanaliserende lende, som uansett tvinger oss ut på vei store deler av tiden. Vi valgte derfor, som de fleste andre NPL-vandrere i dette området, likegodt å gå hele etappen på vei. Det har vært forholdvis lettgått, med ca 50/50 asfalt og grus.

I den lille grenda Kveli er det butikk, kafe, toalett og dusj (!) - der NPLere blir tatt særdeles godt i mot!

Vi har for første gang møtt en annen NPLer, Rolf Schjem går Norge på langs fra nord til sør i etapper (http://rolfschjem.blogspot.com).

Vi er nå kommet til Røyrvik der vi tar en stor lunsj på den lokale kafeen før vi fortsetter videre mot Børgefjell, og deretter Umbukta.

Hvem skriver hva på bloggen?

Mange har lurt på hvorfor bare Marius skriver på bloggen. En naturlig antakelse, siden de fleste innleggene er postet gjennom Marius sin bruker.


Sannheten er at stort sett alle innleggene er skrevet i fellesskap. Siden vi sjelden har nettilgang når vi skriver jobber vi i en tekstbehandler, og når vi kommer til et sted det er nettilgang publiserer vi innleggene.


Publiseringen har blitt Marius sin jobb, han kjenner den litt lunefulle PCen best, og derfor ender innleggene med å bli postet gjennom hans bruker.


Vi har vurdert å opprette en felles bruker, men siden systemet er tett knyttet opp mot våre E-post-, kalender-  og alt mulig annet-kontoer hos Google har vi funnet ut at en fellesbruker ville medføre mye upraktiskheter.


Derfor ber vi alle lesere om å se bort fra hvem som har publisert innleggene og bare gå ut fra at alt på denne bloggen er produsert av oss begge.

Å holde ut i gode og dårlige dager - om motivasjon

Når man sitter hjemme er det lett å bare tenke på de gode turdagene. De dagene man spiser lange lunsjer i skyggen under susende furutrær mens sola steker lyngen og fuglene synger. Det man lett glemmer er alle de andre dagene. De dagene det er tre varmegrader, vinden pisker regnet så hardt inn i ansiktet at det gjør vondt og sekken får ryggen til å verke så sterkt at man har lyst på pauser hele tiden, samtidig som man vet at det bare tar et minutt uten bevegelse før man blir iskald helt inn i ryggmargen.

Ingen av oss er spesielt skolert i motivasjonsteori, men i løpet av friluftslivet har vi utsatt oss for stadig lengre turer og økende belastninger, og på den måten har vi lært endel om hvordan vår egen motivasjon fungerer.

En god dag er ikke nødvendigvis en perfekt dag, med perfekt vær og perfekte prestasjoner. En god dag er en dag hvor summen av plager i form av kulde, nedbør, insekter, skader eller følelse av manglende fremgang ikke overskrider det fysiske og mentale overskuddet. Etter en god dag sitter man igjen med en god følelse uten at man alltid kan peke på hvorfor dagen egentlig var god. Kan hende ville den samme dagen blitt dårlig om man hadde hatt mindre mat og dermed mindre fysisk overskudd.  

En dårlig dag er litt lettere å beskrive. Vi vet av erfaring at lave temperaturer og nedbør er utrolig viktige faktorer. Spesielt når det er lange perioder uten godt vær. Når været er dårlig blir pauser utrivelige og korte, og dermed øker også belastningen på kroppen som ikke får hvile. Maten har også endel å si. Rikelig og riktig mat gir fysisk overskudd. Om vi spiser for lite, ensidig eller med feil sammensettning (for lite proteiner eller fett) merker vi at vi raskt mister det fysiske overskuddet.

Et par dårlige dager er håndterbart. Den virkelige utfordringen for motivasjonen oppstår når de dårlige dagene avløser hverandre i lange perioder i strekk. Det vi merker er i første rekke en generell følelse av nedtrykthet, vi blir lettere irriterte og får kortere lunte, tankene “svever” andre steder i lange perioder og vi lengter etter andre steder og ting. Vi merker også at fysiske reaksjoner som økte smerter, stivhet, energiløshet og betennelser oppstår etter lange dårlige perioder . Hvorvidt betennelser oppstår som følge av de samme forholdene som virker nedtrykkende på oss, eller om nedtryktheten i seg selv gjør oss mer utsatt for dem får være opp til legevitenskapen å forklare. Vi bare konstaterer at de to følger hverandre.

Den generelle motivasjonen for å gjøre det vi gjør er ikke at det endelige målet, Nordkapp, har en utpreget viktig betydning for oss. Vi trives på tur, og vi går Norge på langs for å ha en mulighet til å være lenge på tur. Å trives i “nå-situasjonen”, med naturen og slitet på godt og vondt, heller enn å jakte på målet for å slippe unna turlivet er nok en av de egenskapene som gjør oss robuste overfor fysiske og psykiske utfordringer.

Fordi vi kjenner mekanismene som styrer motivasjon i vårt eget hode, vet vi også hvordan vi må påvirke våre egne tanker og vår situasjon for ikke å komme inn i negative og demotiverende spiraler.  F.eks. vet vi at det ikke er nok for oss å fokusere på positivitet eller tenke positive tanker i seg selv. Vi må skape positive tanker gjennom aktive handlinger.

Siden målet (Nordkapp) ikke har veldig stor følelsesmessig betydning for oss, og vi i utgangspunktet trives i tursituasjonen forsøker vi å fokusere på “nå”-situasjonen, og påvirke denne for å øke trivsel og dermed også motivasjonen. Slike grep kan for eksempel være å slå opp teltet for å spise lunsj på dager med nedbør, velge omveier som gir bedre skjerming for kald vind eller koke varm drikke også i korte pauser. Ting som i utgangspunktet kan virke kontraproduktivt for måloppnåelsen ved at dagsmarsjene blir litt kortere, men som øker moralen og motivasjonen for å være ute lenge, og dermed bidrar til at vi når målet til slutt.

Vi bruker også delmål aktivt. De som følger bloggen har sikkert lagt merke til at vi har delt opp turen i etapper, mellom steder som gir oss en naturlig mulighet til etterforsyning og restitusjon. Vi har merket oss at “etappemålene” har blitt viktigere for motivasjonen enn vi forutså. Ikke fordi det å komme til Trysil, Stugudal eller Lierne betyr noe for oss i seg selv, men fordi det representerer en mulighet til å vaske seg og spise. Dette har nok noe med det kalde været å gjøre, som ikke har gitt oss særlig gode muligheter til å f.eks. vaske oss på en komfortabel måte.

Jo hardere belastning vi utsetter oss selv for, jo kortere delmål bruker vi. På dager der iskald vind nesten blåser oss overende kan målsetningen være å komme over fjellpasset eller til enden av vannet, hvor vi kan finne ly (eller skape oss eget ly). Når belastningen blir ekstrem, og tunge sekker skal slepes opp uendelige bakker,  er målene i hodene våre “bare frem til steinen” og deretter “bare frem til bekken" og så videre.

Å gå Norge på langs er en betydelig fysisk belastning. Å bære tunge sekker i mange måneder. Men isolert sett er ikke hver enkelt dags belastning uhåndterbar, i seg selv er ikke 20 til 25 kilometer lengre enn mange jogger eller går med hunden. Ved å aktivt bruke delmål som representerer noe for oss av betydning (som har verdi for oss i øyeblikket) motiverer vi oss for å nå målet, og vi bryter en i utgangspunktet stor belastning ned i håndterbare etapper. Siden turen er så lang er akkumulering av belastning, enten den er fysisk eller mental, noe av det vi frykter mest. Vi merker at vi arbeider best på lang sikt når vi jobber på overskudd - spiser før vi er sultne, hviler før vi er slitne og slår leir før vi er totalt utslitt. Da utvikler yteevnen seg over tid og vi oppnår både fysisk og psykisk stamina som vi trenger for å kunne nå de langsiktige målene. Om vi gjør det motsatte og sliter oss ut på både det fysiske og mentale planet, om enn bare litt hver dag, skaper vi en negativ spiral som på sikt vil gjøre oss kontraproduktive ved å tære på energi, overskudd og motivasjon.

I tillegg merker vi at mestringsevnen øker parallellt med mestringsfølelsen (mestringsevnen er stort sett alltid litt høyere en -følelsen). Når vi har utsatt oss for noe som har presset grensene for hva vi føler vi mestrer er dette med på å øke terskelen for hva som føles som en belastning. Noen ganger bruker vi også dette aktivt: “husker du i xxxx, DA var det kalt og vått da...” eller “husker du elva vi vadet i xxxxx, denne er jo bare en bekk i forhold..."- og plutselig virker ikke dagen så ille alikevel.  Å ha bygget opp erfaringer og utviket mestringsevnen over tid har vist seg å være en stor styrke for oss, og er med på å bekrefte for oss selv at vi erfaringsmessig er klare for den lange turen vi har lagt ut på.

En del av disse erfaringene har vi tatt med over i vårt “siviliserte” liv, og vi forsøker å bruke de samme mekanismene for å motivere oss i hverdagen. Fordi vi vet at vi motiveres mer av nåsituasjonen enn av abstrakte fremtidsmål forsøker vi alltid å innrette oss på måter der vi trives i jakten på målet, heller enn å skulle nå målet raskt for å endre en ugunstig livssituasjon. Alle mål og delmål må representere noe som for oss har reell verdi underveis i prosessen (på samme måte som mat og dusj), og delmålene må være innen rekekvidde. Selv om det ofte kan være vanskelig i en stressende hverdag forsøker vi også å arbeide på måter som utvikler og sikrer oss stamina over tid heller enn å stresse for å nå mål, og dermed bygge ned overskuddet.

Turer så lange som dette, med harde fysiske påkjenninger, der utfordringer, problemer og “kriser” må løses underveis for at man skal nå målet skaper utvilsomt et selvutviklingspotensial. Vi er hele tiden nødt til å bearbeide og granske oss selv og våre egne tanker for å avdekke mekanismer, mønstre og finne løsninger på de utfordringene som oppstår.

Noen bilder fra Nord-Trøndelag sør for Lierne

Gjennom nyvernet villmark - Fra Storlien til Lierne

Vi har brukt all fritiden vår de siste 15 årene, både hver for oss og sammen, på å oppleve naturområder i Norge. Og vi trodde inntil nylig at vi kjente til, og hadde vært i, alle steder som var verd å ha vært. Lite ante vi om det store villmarksområdet som fyller store deler av Nord-Trøndelag sør for Lierne, og som byr på villmark vel så flott som i Børgefjell - men hvor du kan vandre i dagesvis uten å se spor etter andre mennesker.

Etter å ha fyllt sekkene med mat for over to uker gikk vi i et vanvittig drittvær inn mot Angeltjernshytta, der vi fikk tørket klær og postet siste blogginnlegg. I utgangspunktet hadde vi veldig lyst til å følge en merket sti videre. Merkede og oppgåtte stier gjør at vi slipper å bruke så mye tid på rutevalg og orientering, slik at hastigheten og fremdriften øker. Desverre gikk den eneste merkede leden langt vestover, og innom svært siviliserte områder, før den knakk nordover i den retningen vi ønsket. Derfor valgte vi å følge grensa mot nord - Noe vi absolutt kan anbefale. Terrenget har vært overraskende lettgått og snøen er i ferd med å forsvinne.

Fra Angeltjønnshytta og til starten på Skjækerfjella nasjonalpark har vi vært nødt til å krysse “siviliserte områder”, dvs. kryssende veier med bebyggelse, ca annenhver dag. Dette er et overraskende stressende moment da det legger endel føringer på hvor vi kan gå (uansett allemannsrett er det så innmari utrivelig å spasere gjennom tette hyttefelt) og hvor vi kan slå leir. Vi er ikke så veldig komfortable med å slå leir i nærheten av bebyggelse eller veier, og har derfort forsøkt å planlegge dagsmarsjene slik at det ikke skulle bli nødvendig, men det har til gjengjeld generert noen veldig lange dager.

Som gamle DNT turledere og forholdsvis erfarne friluftsfolk har vi endel kjennskap til DNT-systemet, men vi har blitt litt overrasket over Nord-Trøndelag turistforening (NTT). Det første som slo oss var løypenettet: løypene er ofte svært godt merket, men det er ikke egentlig noen stier. Om det er fordi ingen bruker løypenettet eller fordi alle velger å gå sine egne veien er uvisst, men resultatet er at det ikke er så stor forskjell på å følge en “merket led” eller å gå etter kart og kompass i terrenget i disse områdene. Hyttene vi har vært innom har vært veldig rene og pene, men matlagrene har vært så små at de vil gå tomme etter bare to / tre besøk - å basere seg på å kunne kjøpe mat på disse hyttene anser vi som et sjansespill. Vi gikk også på en kraftig smell da vi kjøpte 2 pakker knekkebrød på en av hyttene for å gi Marius litt avveksling fra havregryn. At knekkebrødene blir litt myke av å ha stått på en hytte er greit, men når en pakke er full av larver vitner det om dårlig lagring.

En siste ting vandrere i området bør være opmerksom på oppdaget vi da vi leste i den store bunken medlemsblader som lå på hytta: NTT leier tydeligvis endel av hyttene sine. Fra tid til annen går leiekontrakter ut uten at de fornyes. Noen ganger leies nye hytter i umiddelbar nærhet, andre ganger ikke. Vi forsøkte å få kontroll på hvilke hytter som eksisterer, og hvilke som er flyttet uten egentlig å bli noe klokere. I hytteboka hadde også andre anmerket at det var hytter de ikke fant. Vi anbefaler derfor alle som skal på hyttetur i Nord-Trøndelag å sjekke grundig at hyttene de skal besøke faktisk eksisterer. 

Da vi vandret ut av den etterhvert ganske skrinne bygda Vera ved grensa øst for Stiklestad viste det seg at vi vandret inn i et villmarksområde, i praksis på størrelse med Hardangervidda, som gjentatte ganger har slått oss som et av de flotteste villmarksområdene i Norge.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark ble opprettet for et par år siden, og er en av de få naturområdene i Norge som ikke er gjennomhullet av merkede stier og selvbetjeningshytter. Man merker også at parken er forholdsvis lite besøkt når man ser rundt seg. Man kan gå i dagesvis uten å se rester etter gamle bålplasser, finne hauger med ølbokser slengt i terrenget eller toalettpapir som flagrer i vinden.

Helt urørt er ikke parken. Inne i hjertet ligger de tre fjellgårdene Gaundalen, Holden og Gjevsjøen. Gaundalen og Gjevsjøen driftes mer eller mindre fortsatt, selv om de ikke har vei, og man kan bestille overnatting. Holden eies av Statskog og DNT, og man kan velge om man vil bestille en hytte fra Statsskog eller bruke selvbetjeningshytta om man vil overnatte.

Terrenget er en blanding av overaskende spisse topper på opp mot 1200 meter omgitt av myrete daler med spredt gran og furuskog, ispedd en rekke glimrende fiskevann. Dette området har virkelig fenget oss og vi vil utvilsomt tilbringe mye tid her i fremtiden, fortrinnsvis med god tid og fiskestang.

Lierne kommune har utgitt et ganske nytt turkart over områder (2009). Dette kartet er vakkert utformet og virket umiddelbart som et meget godt kart. Desverre har det vist seg at det ikke er tilfelle: Kartet har en rekke unøyaktigheter i forhold til plassering av stier, det mangler informasjon om bruer over de største elvene og det er små merkelige feil, som forveksling av kommunenavn ved kommunegrensene. På den annen side inneholder kartet all mulig informasjon om hvor det finnes parkeringsplasser og utleiehytter, og det kan virke for oss som om utgiverne har hatt fokus på profilering av lokalt næringsliv heller enn å sørge for at all friluftsmessig relevant informasjon har kommet med.

I løpet av den siste uka har sommeren virkelig begynt å komme. Vi har merket en gradvis temperaturøkning der de varme dagene har blitt hyppigere og de kalde er i mindretall. Her i Lierne har bjørka endelig fått blader og insektene svermer. Så godt vær har det vært at vi til og med har tatt årets første bad i en iskald fjellbekk mens sola gikk ned over snaufjellet. I tillegg har vi endelig sendt hjem trugene. Vi satser på at sommeren nå beveger seg raskere enn oss, og det er godt å slippe den ekstra vekten.

Lierne, som vi har hviledagen vår i, er omtrent midt i Norge, og dermed halvveis på turen. Lierne er et ganske spredt lokalsamfunn, men det er et “sentrum” der det finnes både ICA dagligvarehandel, et par strikke- og hobbybutikker, galleri, kafè/pub og en vellutstyrt bensinstasjon som selger alt fra Real turmat til kart, CDer og hamburgere. Selv om stort sett alle som går Norge på langs er innom Lierne er befolkningen her overraskende entusiastiske. Alle vi treffer synes det er stas med langvandrere, og lokalbutikken har gjort det til en “greie” å spandere endel gratis bakverk fra Lierne bakeri på NPL’ere - og vi har spist lefser kontinuerlig i over 5 timer i dag...

På Expert (rett bak kommunehuset) finner man “post i butikk”. Den eneste utfordringen vi har hatt er å finne noe sted å overnatte i nærheten av sentrum. De fleste overnattingsstende ligger 5 kilometer i hver retning. Heldigvis driver Astrid Monsen (74 33 71 14 / 97 73 40 91) hytteutleie ca 100 meter fra bensinstasjonen (se etter et veldig grønt hus). Her er det billig, gode toalett- og dusjfasiliteter, og det er fantastisk å sitte helt nede ved innsjøen med en kaffekopp og en lefse.

Det har rukket å bli nesten to uker siden vi sist hadde hviledag, og det er godt å kunne ligge i en sofa med bena høyt mens man prøver å stappe i seg flest mulig kalorier. I starten av turen endte det ofte med at hviledagene gikk med til handling av mat og pakking, og vi var ofte mer slitne etter å ha “hvilt” enn vi var før vi kom til “hvilestedet”. Nå starter vi tidlig den dagen vi kommer til stedet vi skal hvile (i dag stod vi opp klokken 03:00) slik at vi kan ha en full dagsmarsj og fortsatt komme tidlig frem. Da kan vi bruke resten av dagen på å fikse praktiske ting, slik at hviledagen ikke blir spist opp.

Vi er ikke helt sikre på ruta videre enda. Vi skal i retning Rørvik, der vi kommer til å handle litt mer pålegg og brødmat før vi går gjennom Børgefjell mot Hattfjelldal, og videre mot Mo i Rana. Neste hviledag blir i Fauske, der vi sannsynligvis kommer til å ta et par dager før vi starter padlingen gjennom Padjelanta nasjonalpark i Sverige.