fredag 9. juli 2010

Bilder fra Nordlandsruta mellom Umbukta og Sulitjelma











Å publisere bilder, blogge og oppdatere kart krever endel tid på "hviledagene". Her oppdaterer Camilla bloggen på Umbukta.










Nordlandsruta ble vesentlig mer lettgått nord for Umbukta. Marius og Castro nyter væromslaget.
I et forsøk på å holde oss tørre på bena har vi tydd til Berghaus Yeti gamasjer. Helt tett blir det ikke, og det blir litt svettere - men det holder føttene tørre, og dermed gnagsårfrie.

Over 1000 moh er det fortsatt endel snø og is på vannene.


Camilla og Castro tar pause.


Nordlandsruta går ikke bare over høyfjellet. Nesten hver dagsmars går ned i en eller flere daler under tregrensa. 












Den lange pelsen på bena, under magen og på halen til Castro drar mye vann og skitt inn i teltet - Derfor klipper vi det vekk jevnlig når vi er på tur. Desverre er saksa på en Leatherman multitool litt ugunstig å klippe mye med, og Marius er ikke akkurat noe Jan Thomas, så resultatet er praktisk - om enn noe merkelig...
















Selv om sommeren er kommet har vi fortsatt regelmessig innslag av vårlig vinterlandskap.












Vi har gått nesten 70 dager uten gnagsår, men etter så lang tid er skoene begynt å slippe inn fukt, og resultatet ble et ganske stort gnagsår på Camillas hæl. Heldigvis har intensiv behandling, plastring og teiping, samt diverse løsninger med plastposer i skoene, fått såret til å leges, på tross av fortsatt lange dagsmarsjer.
















I Trysil kjøpte vi et Norgeskart der vi med jevne mellomrom tegner inn ruta vår. Det gir oss litt perspektiv på hvor i landet vi befinner oss.












Terrenget er ganske variert, men forholdsvis lettgått. Nordover fra Virvasshytta er fjellet gresskledt og åpent. I slik terreng flyr kilometrene unna.












De fleste elvene er enten så små at de kan krysses på steiner, eller det er bygget broer. Takket være litt flaks har vi kunnet krysse et par på snøbroer også!











Castro slapper av, med kløv.
















Når været er bra lager vi middag ute, og når det er dårlig gjør vi det fra soveposen inne i teltet.











Området øst for Saltfjellet og sør for Junkerdalen er kanskje Norges mest undervurderte fjellområde. Her finnes utrolig brede og lettgåtte daler, og topper med fantastisk utsikt.















Det sandete terrenget brytes opp av dype og glassklare bekker akkurat så brede at man må lete etter et sted man kan hoppe over.












Vi forsøker å bryte opp de lange dagene for Castro ved å leke litt. Med en pinne og litt vann får vi en våt og lykkelig hund.
















Svenskene har et merkelig forhold til stimerking og sikkerhet. De vintermerkede rutene har to meter høye stolper i tre eller metall hver tyvende meter med store røde plastikkryss på toppen. I tillegg er det nesten alltid bygget "rastestugor", en slags nødbuer, der man kan raste og overnatte i nødstilfeller. Man kan spørre seg om alt dette er nødvendig...












En fantastisk leirplass. Flatt, kort vei til vann og akkurat nok vind til å holde myggen unna.



Himmelen forandrer seg kontinuerlig, og skyene gir oss tegn på hva slags vær som kommer. Disse skyene betyr utvilsomt værforandring i løpet av et par timer, sannsynligvis med nedbør...



Marius og Castro søker ly for vinden bak en liten skrent. 




Når man går utenfor allfarvei og har øynene åpne ser man mye spennende. Dette er et jervespor (kun et par timer gammelt). Jerven virker som den har fulgt et reinsdyrspor.


Å hoppe fra stein til stein er lett når steinene ikke er glatte, og skoene er vanntette. Når steinene er som såpestykker, og skoene lekker som dørslag, er slik vading en sikker oppskrift på våte ben...


Det er ikke ofte vi er så heldige å få komme så tett inn på dyrelivet som her. Denne ugla virket overraskende likegyldig til all oppmerksomheten. Bildet er fra Junkerdal nasjonalpark.


Nå er vi kommet så langt nord at dalene er preget av bjørkeskog. Marius og Castro nord for Junkerdal. 


Camillas gnagsår etter en uke med behandling. Sårvask, sårsalve, tape og compeed, kombinert med jakten på årsaken, gjorde susen.



Det er helt tydelig at det har vært en vår preget av voldsom vårløsning, og vi ser stadig spor etter større sørpeskred, som her fra Skaitidalen hvor broa var delvis ødelagt og deler av elva har funnet nye veier.



Mellom Junkerdal og Sulitjelma ligger Ballvatnet, som man må gå rundt.



Vi møter reinsdyr fra tid til annen, og Castro er litt over gjennomsnitt interessert.



Stien rundt Balvatnet er preget av de mange elvene som renner ut i vannet. Hele 6 vadinger var merket på kartet den daget, men heldigvis var bare to av den krevende sorten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar