Fra Fauske til Setermoen

Klokka 5 om natta i Rago endte det verste døgnet hittil på turen. Planen var å vandre inn i Rago Nasjonalpark fra sør, over en 1100 meter høy fjellrygg. Ruta skulle være grei nok, selv om vi var nødt til å snirkle oss frem mellom bratte stup, isbreer og elver. Men allerede på morgenen forsto vi at det ikke ville bli lett. En av de få dagene vi var helt avhengige av sikt lå tåka tykk over fjellet, og vi kunne raskt konkludere med at løsningen måtte bli å vente det ut.

Ut på ettermiddagen skjedde det vi ventet på, tåka blåste bort og åpenbarte vår vei videre. Desverre var klarværet ikke varig. Etter å ha gått 4 kilometer inn i fjellet tettet det seg igjen rundt oss, og uten sikt til å komme oss verken opp eller ned ble vi nødt til å slå opp teltet i det nærmeste vi kom ly for en eventuell vind.

Med kvelden kom også vinden. Sterk vind og nedbør braste inn fra vest, og traff teltet med stor kraft. Teltet vårt tåler endel vind, og vi er utrolig glade for stormmattene og de 8 sterke spectra-bardunene vi selv har montert. Allikevel er det begrenset hvor mye et telt kan tåle når vinden treffer de svakeste punktene. Vår største frykt var at rystelsene fra vinden skulle rive i stykker festene mellom ytterteltet og teltstengene. Da ville neste vindkast raskt kunne ta tak i teltduken og rive den i stykker.

Løsningen ble å bruke hele natta på holde fast i teltstengenes svake punkter, slik at vi kunne stive av når vinden tok tak, og forhindre en potensiell katastrofe. Først klokken 5 om morgenen kunne vi slappe av og forsøke å få en time søvn før vekkerklokka ringte 06:00 og en ny 14 timers vandringsdag kunne begynne.

Egentlig skulle vi ikke til Rago i det hele tatt. Vi skulle padle etappen fra Sulitjelma til Sitasjaure (på fjellet ovenfor Skjomen), der vi ville møte noen med forsyninger som også skulle ta kanoen. Desverre var det mange faktorer som ikke klaffet.

1. Vi kan ikke ta med Castro gjennom Finland. På grunn av fare for spredning av rabies er det strenge regler for å ta med hunder inn og ut av Finland. For at dette skulle gå i orden tok vi tidlig kontakt med Mattilsynet, og fulgte anvisningene derfra til punkt og prikke. Desverre viser det seg at når man kontakter Mattilsynet settes man i kontakt med kontoret nærmest der man bor, og Mattilsynet på Hadeland kan mest om import av avlshingster og spredning av potetpest - derfor var anvisningene vi fikk derfra feil og vi blir nødt til å gå rundt Finland. Lærdommen må være at man selv må dobbeltsjekke de opplysningene man får, og forsøke å komme i kontakt med de lokalkontorene hos Mattilsynet som har mest kompetanse på temaene man lurer på heller enn de som er nærmest der man bor.
   
   Planen var i utgangspuntet å padle kano fra Finland og inn i Finnmark. Alternativet hadde vært å frakte kanoen til Finnmark, og sjøsette den på Altaelva. Etter litt granskning på kartet viste det seg at sistnevnte ville kreve mye logistikk, og vi vi ville bli nødt til å gå en omvei på et par dager for å komme til et godt utgangspunkt. Derfor valgte vi å kutte den siste padleetappen i sin helhet.
   
2. Av vandrere vi traff sør for Sulitjelma fikk vi vite at det lå mye snø og is på vannene høyere enn 900 moh. Det er alltid vanskelig å vite hva man skal tro når man får slik informasjon. Det som er et islagt vann for noen er padlbart for andre, og det noen syntes er mye snø syntes andre bare gjør det mer lettgått. Allikevel ville dette medført en eller to ekstra dager med bæring av kanoen før vi fikk satt den på vannet, og hele dager med bæring av kano er TUNGT...
   
3. Veldig ustabilt vær med mye vind. Mens vi hadde hviledager i Fauske fulgte vi godt med på værprognosene. Når vi padler er vi utrolig sårbare for vind, og det som kan oppfattes som behagelig svalende vind når man går kan gjøre at vi blir sittende værfast med kano. Padleetappen går over store vann i  fjellterreng, og er derfor ekstra værutsatt. 

Det som klaffet veldig bra var at vi hadde noen som kunne frakte kanoen fra Fauske til Oslo tilgjengelig. Vi valgte derfor å sende kanoen hjem, og gjøre resten av turen til Nordkapp til fots.

Å sy sammen en ny plan for turen fra Fauske til Setermoen var ikke lett. I denne delen av Nordland er E6 det eneste som går på langs. Alle turstier går av en eller annen grunn på tvers (fra kysten og inn mot svenskegrensa). De fleste andre vandrere krysser grensa til Sverige, og går langs Nordkalottleden nordover mot Abisko. Desverre går denne ruta gjennom flere svenske nasjonalparker - og i svenske nasjonalparker er det ikke lov å ta med hund.

Derfor ble vi nødt til å lage vår egen rute. Det er få som har gått denne veien og beskrevet ruten særlig godt, så vår eneste støtte var kartene.

Planen var å starte ved Moen ca 4 kilometer øst for Finneid (Fauske). Der så det ut som man kunne krysse det som andre steder er en steil vegg av stein i et pass på ca 550 moh, for så å komme rundt Blåmannisen på anleggsveien til demningene på Siso- og Løytavatnet. Derfra mente vi at det skulle være mulig å krysse fjellet og komme inn i Rago nasjonalpark.

I Rago ville vi kunne følge en sti østover til Ragohytta, og derfra mente vi at det skulle være mulig å gå nordover i terrenget frem til Hellemobotten, og derfra følge Nordkalottleden videre til Torneträsk og ned til Setermoen.

Virkeligheten er ofte vanskeligere enn det man ser på kartet. Allerede føste dagen ble vi møtt av regn og vind så sterk at vi hadde vanskeligheter med å stå oppreist, mens vi slet oss oppover en kneik på 500 høydemeter.

Med bedre vær ville ting sikkert sett annerledes ut, men med regnet som gjorde svaberg og stein glatte brukte vi 10 timer på å forflytte oss 12 kilometer. Gjennom et steinete parti brukte vi nesten to timer på 500 meter.

Annleggsveien fra Straumvatnet og nesten 1000 høydemeter opp til Siso- og Løytavatn ble en livredder for fremdriften. Veien er stengt med bom nederst, og man kan derfor spasere uforstyrret opp på fjellet og nyte utsikten man får av å være så høyt opp så nærme sjøen. I dette området begynte fjellene å ta en form vi forbinder med Rago-området: Massive og mørke fjell med bratte sider, og daler av glattskurt svaberg.

Fra enden av annleggsveien var det forholdsvis lettgått ned Løytadalen og over Lappfjellet (langs Rájrrevágge) inn i Rago. Som beskrevet over ble vi her stoppet av tåka, og i løpet av 24 timer klarte vi å forflytte oss 4 km.

Heller ikke inne i Rago var ruten vi hadde pekt ut plankekjøring. Vi krysset først stien som går østover til grensa over Litlverivasshamran, og kom inn på stien fra Nordfjord/Lakshol til Ragohytta ved brua i vestenden av Litlverivatnet, etter en frustrerende nedstigning. På kartet ser nedstigningen slak og jevn ut, i virkeligheten er den en serie små hyller, med tilhørende stup på 2 til 4 meter, hvor man må finne veien som gjennom en labyrint.

Stien inn til Ragohytta slanger seg gjennom nasjonalparkens uendelige mengde svaberg, og byr på fantastisk utsikt når været er bra. Når været er dårlig blir svabergene livsfarlig glatte, og vi var bare en halvtime unna å få være med på en redning: På vei opp på fjellet fra krysset ved Storskogvasshytta begynte et Seaking helikopter å sirkle rundt i terrenger før det plukket opp en eller flere personer på andre siden av et lite høydedrag foran oss. Slike hendelser vekker bevisstheten på hvor sårbar man er når man er i ugunstig terreng under ugunstige forhold.

Fra vår leir rett vest for Ragohytta kom vi bare noen kilometer opp i fjellet før tåka igjen traff oss. Etter å ha virret rundt i stiløst terreng i over en time på jakt etter et holdepunkt eller en ledelinje krøp vi til korset og slo nok engang leir tidlig. Heldigvis litt gunstigere plassert i forhold til vinden. Vi var nå nesten to dagsmarsjer bak “skjema” og ble nødt til å vurdere nøye hvorvidt vi kunne klare å rekke møtepunktet, eller om vi ble nødt til å komme opp med en alternativ plan.

I utgangspunktet var ikke planen vår særlig ambisiøs. Vi hadde lagt opp til korte dagsmarsjer, og hadde tatt høyde for at vi kunne bli forsinket av terreng og vær. Allikevel hadde vi ikke forventet dette: Et terreng fra helvete, og uendelige mengder dårlig vær fra alle kanter - regn og vind kan vi håndtere, men i stiløst og stupbratt terreng er vi avhengige av god sikt for å få fremdrift, noe tåka effektivt forhindret.

Mange blir overrasket når vi forteller at vi har ligget værfast, og har vanskelig for å forstå hvordan tåke og dårlig sikt kan være et problem. Ofte har de jo selv gått i det samme været. Behovet for sikt varierer med terreng og tilrettelegging. Når man går på en godt merket sti skal det mye til før det blir uforsvarlig å ferdes. Også i lett terreng kan man ferdes i tåke: i Trysilfjella vandret vi i tykk tåke langs fjellrygger og -topper. Når man vandrer utenfor merkede leder i terreng fullt av stup og uten trygge ledelinjer man kan følge øker behovet for sikt - ikke nødvendigvis fordi man er redd for å falle ned stupene, men fordi man trenger sikten for å finne en brukbar vei opp, ned eller gjennom. Ellers ender man opp med å rote rundt i ring, og gang på gang på seg inn i blindveier slik vi gjorde på fjellet over Ragohytta.  Å velge og legge seg værfast er å erkjenne at man like gjerne kan spare på kreftene, og heller bruke de senere - og vi har aldri opplevd å angre på en slik beslutning.

Stort sett har turen så langt gått på skinner, bortsett fra små endringer i planene har de fleste utfordringer vært håndterbare - i stor grad fordi vi ikke har hatt en konkret tidsplan å forholde oss til. Derfor har forsinkelser ikke spilt noe rolle. Denne gangen hadde vi en konkret avtale om å møte noen et konkret sted til en avtalt tid. Om vi ikke dukket opp ville våre venner utvilsomt bli bekymret, og resultatet ville med stor sannsynlighet være at seakinghelikopteret ville komme for å se etter oss - med den fornedrelsen det innebærer å utløse en redningsaksjon uten at det er nødvendig.

Det var først to dager senere, etter at vi hadde klart å flytte oss beskjedne 18 kilometer i løpet av 14,5 times vandring, og nok en gang våknet til regn, tåke og vind vi innså at vi måtte finne en alternativ plan. Vi måtte nå et punkt hvor vi kunne kontakte våre venner i Narvik innen de dro hjemmefra for å møte oss, slik at vi kunne meddele at vi var forsinket men i live. Og vi måtte nå et sted hvor vi kunne etterforsyne mat før den datoen vi egentlig skulle etterforsynes - vi kan klare å rasjonere på vår egen mat for å få den til å strekke til, men vi har ikke hjerte til å redusere Castros rasjoner.

Valget vårt sto mellom å gå til Hellemobotten i Norge, eller Ritsem i Sverige. Til Hellemobotten var det kortere, men vi var usikre på hvorvidt det ville være mobildekning der, og vi ville uansett bli nødt til å ta båten ut og buss videre for å få tak i mat, for så å ta turen tilbake. Siden båten kun går et par dager i uka ville vi bli mange dager forsinket på vei til Setermoen. Til Ritsem var det lengre, men vi visste at det var både mobildekning og butikk (selv om den er veldig liten), samtidig som vi ville kunne fortsette på stinettet i retning Narviksfjella - med mulighet for å kunne finne et nytt møtested for forsyninger, ved Gautelisvatnet.

Valget falt på Ritsem. Takket være godt terreng i Sverige, og at vi kom inn på det svenske stinettet fikk vi rom, dusjet, vasket klær, etterforsynt, samt gjort en ny avtale om etterforsyning.

Ritsem er en svensk “turiststasjon” tilknyttet Svenska Turistföreningen (STF). Her finner du campingplass for telt og campingvogn/campingbil og dobbeltrom med felles kjøkken / dusj / toalett / vaskemaskiner og tørkerom. Stedet føles litt nedslitt men rehabiliteres langsomt. Selv om skiltet med “butikk og café” som henger over resepsjonsbygget skaper en del forventninger bør man ikke regne med å kunne etterforsyne her. Cafén består av traktekaffe og mikrobølgetinte boller på et lite bord utenfor toalettene. Butikken er et par hyller med sjokolade og litt ukurante matvarer som kjøttkaker på boks og poteter på glass(!). Det virker som de forsøker å ha inne et utvalg av real turmat og Adventurefood, men med en pris på 85 sek posen frister ikke det nevneverdig. Allikevel bør man i et nødsfall kunne skaffe ris, havregryn, pasta og kanskje en suppepose. Fra Ritsem går daglige busser til og fra Gällivare, båter over Akkajavre (til Padjelantaleden) og mulighet for helikoptertransport til forskjellige steder i Nord-Sverige.

Heldigvis for oss klarte Eva, som jobbet i resepsjonen, å skaffe oss internett slik at vi fikk sendt noen viktige meldinger, i tillegg til å trylle frem en stor pakke bacon.

Vi var ikke alene på Ritsem. hver dag flommet det mennesker ut fra fjellet på flukt fra de store mengdene med nedbør. Folk regelrett flyktet fra været.

Veien videre fra Ritsem gikk nordover på Nordkalottleden, over Sitasjaure og vestover mot demningen ved Gautelisvatn der vi skulle møte Heidi og Jørn fra Narvik og plukke opp forsyninger. Været var som forventet med tette regnbyger, tåke og vind - men da vi endelig så konturene av en bil gjennom den tette tåka så vi også en oppsatt lavvo, som viste seg å bugne av god mat, godt selskap og opptil flere varmekilder. Overraskelsen var stor når all verdens godsaker kom fram, og all ære til Jørn som var utendørs grillmester i sterk kuling og regn. Ørnulf hadde også tatt turen, så til og med en kjentmann i området hadde vi tilgang til! Det ble en kveld vi sent vil glemme.

Videre gikk turen mot Torneträsk og derfra ned Sørdalen i Bardu (Troms). Langs sørsiden av Torneträsk (langs jernbanen og veien) er det flere steder å handle mat og utstyr. I Abisko og på Katterjåkk er det vellutstyrte dagligvareforretninger. I tillegg er det mindre utsalg av “livsmedel” på Björkliden og Riksgränsen. Litt turutstyr har de både på Abisko turiststasjon, Sportshoppen på Björkliden og hotellet på Riksgränsen. Vær allikevel oppmerksom på at de mindre stedene kun har åpent deler av døgnet (på formiddagen og ettermiddagen) men har stengt midt på dagen.

Sørdalen er en av de skjulte perlene i Troms, og å kunne gå ned fra fjellet til den frodige dalen med de mange bekkene, med nysnø på fjelltoppene (!), var en opplevelse vi trengte etter alle dagene med dårlig vær og vanskelig terreng. Mens vi vandret ned fra snaufjellet dukket attpåtil en jervunge opp rett foran oss på stien. I over ett minutt kunne vi stå å se den svinse mellom de enkeltstående bjørkene. Den var mørkere i fargen og mye lettere i bevegelsene enn de voksne dyrene, og et par hundre meter senere fikk vi også et glimt av mora - mye større, brunere i fargen og med den karakteristiske byksende måten å bevege seg på.

Vi begynner virkelig å kjenne at strabasene i det slitsomme terrenget og det usedvanlig dårlige været begynner å slite på motivasjon og vilje. Kroppslig sett har det dårlige været vært værst for føttene. Med de store mengdene nedbør har alle stier blitt forvandlet til små bekker, og vi går kontinuerlig i vann. Våte føtter går i korte perioder, men etter flere uker oppstår probler med gnagsår og hud som nærmest går i oppløsning. Vår redning har vært en utrolig god fotkrem fra Scholl (Active Repair K+). Kremen sørger for å tilføre huden fuktighet så huden ikke tørker ut, samtidig som den er fet nok til å skape en “vanntett barriere” som gjør at huden på føttene ikke “sveller” like raskt. Noen dager har vi blitt nødt til å påføre kremen tre ganger daglig. 

Også utstyret begynner å merke belastningen. Støvlene til Marius har praktisk talt fallt fra hverandre og Camillas liggeunderlag har startet å delaminere - men heldigvis er Setermoen velutstyrt nok til at vi får ordnet dette før vi går videre.

Å være på Setermoen føles nesten som å ha kommet hjem, og vi skal unne oss en ekstra lang hvilepause her før vi går de to siste etappene til Nordkapp.