I etterpåklokskapens lys - et ærlig innlegg

Det er omtrent 10 år siden vi første gang snakket om å gå Norge på langs sammen. For et års tid siden bestemte vi oss for at nå må vi enten gjøre det, eller vi må slutte å snakke om det.

Vi drømte om å være lenge på tur, og å oppleve å gå gjennom norsk natur i et tempo hvor vi kunne ha tid til å ta naturopplevelsene inn over oss. Hvor vi startet og sluttet var i seg selv ikke så viktig, men representerte likevel det vi ønsket oss - en lang tur gjennom Norge.

Noen vil kanskje si vi har gått for fort, andre vil si vi har gått sakte. Av de mange som har tatt turen før oss er det overraskende mange som gjør det på godt under 100 dager, så veldig fort har det uansett ikke gått. Vi har vært mest opptatt av å sette av god nok tid til å være sikre på å komme i mål, men har ut over det gått i det tempoet vi til enhver tid har følt naturlig. Dette styres i stor grad av neste mulighet for forsyning, hvor man kan velge å gå lenger med lettere sekk eller å gå kortere med vesentlig mer på ryggen. Vi har på de lengre strekningene ofte valgt å holde sekkevekten innenfor det for oss akseptable, og heller legge opp til noe lengre dager.

Var turen som forventet? Fikk vi det vi var ute etter? Var det "verdt det"?
Våre forventninger var forholdsvis edruelige, vi har nok lange turer bak oss til at vi ikke gikk inn i dette med svevende og drømmende blikk. Sånn sett har turen vært som forventet - med mange fantastiske naturopplevelser og en del harde tak.

Ville vi gjort det om vi visste det vi vet i dag?
Nei, vi ville ikke det. Alt for mye tid og energi går med til å traske på vei mellom flotte naturområder, og å manøvrere seg mellom hytter og fritidsboliger. Kravet til framdrift og tid brukt på disse "transportetappene" har gått ut over muligheten til å bli bedre kjent med områder vi trives i. Vi har vært på vei gjennom heller enn å være i. Dersom vi skulle gjort det igjen ville vi gitt blaffen i "prestasjonen" og "prinsippet" Norge på langs, og heller tatt buss, taxi og haiket oss fra område til område, fra sør til nord. På den måten kunne vi i større grad ha utforsket de flotteste naturområdene.

Når det er sagt har vi med oss mange naturopplevelser og øyeblikk, og er også noen erfaringer og erkjennelser rikere. Vi er også blitt oppmerksomme på nye områder vi vil utforske nærmere i årene som kommer.

Og enda viktigere, vi tok skrittet fra å snakke om til faktisk å gjøre. Vi sparte opp penger, søkte permisjon, la ned mange timer i rammeplanlegging og så dro vi. Dèt er noe vi ønsker å ta med oss videre! Med hodet fullt av nye ideer og muligheter, og med all frihet til å planlegge kommende turer håper vi på mange fine år med gode naturopplevelser framover.

Alta - Nordkapp

Å stå på Nordkapp var mer en bittersøt opplevelse enn en følelse av beruselse. Fra vi forlot Alta ga været igjen alt det hadde å gi, med enorme mengder nedbør og sterk vind. Det blåste stiv og sterk kuling, med opp til liten storm i perioder, dag etter dag - og det var ingenting ved værmeldingene som tilsa at det skulle gi seg. Det var ekstremvarsel for kysten av Vest-Finnmark på alle værmeldingstjenestene for hele langtidsperioden, og det bare vedvarte.

Med dårlig sikt, mye nedbør og sterk vind hadde vi egentlig ingen mulighet for framdrift annet enn langs hovedveiene. Vi kunne ha lagt oss til på et overnattingssted og ventet det ut, men med et prisnivå som overgår noe annet vi har opplevd ville det bli en meget kostbar affære, og uten et terreng som kunne gi ly for teltet ville det bli mange søvnløse netter. Vi valgte derfor veien, og gikk nærmest fra campingplass til campingplass mens vi tråklet oss nordover mot målpunktet.

Å gå langs vei er ikke noe særlig for verken oss eller bilistene, og gir ikke den friheten og naturopplevelsen vi er ute etter. Det tar hardt på både kropp og psyke, og gjorde det til en litt uverdig avslutning av en fantastisk fin tur, om enn værmessig representativ.

Selv om selve Nordkappbesøket ikke var en beruselse i seg selv ser vi tilbake på 4 måneder fulle av opplevelser og øyeblikk.

Nordkapp - Målet er nådd!

Etter 119 dager med vandring nådde vi i dag Nordkapp - En bittersøt følelse av flere grunner som vi kommer tilbake til i senere innlegg.

Nå starter den lange reisen hjem, så vil vi fortsette å oppdatere bloggen med informasjon vi tror kan være av interesse for andre som vurderer å gjøre det samme som oss (nøyaktig rute, lengde, tider, økonomi, utstyr o.l.).

Bilder fra Altevann til Alta

Fra fjell til vidde - Altevann til Alta

Stinettet fra Altevann til Finland  går gjennom spektakulære fjell og frodige daler, og er overraskende lettgått. Turen går over fjellet fra dal til dal, men i motsetning til Nordlandsruta har dalene verken vei eller bosetning. Her får man med seg Anjavassdalen, Dividalen og Rostadalen på en gang. Kontrastene er mange, dette er kanskje Troms på sitt vakreste, og vi har tatt oss i å lure på hvorfor vi ikke har utforsket dette området tidligere, mens vi bodde i Troms. Noe overraskende er det også at vi på denne etappen har møtt flere mennesker, både teltere og hytte-til-hytte-vandrere, enn noen gang tidligere på turen.

Den merkede stien treffer Europavei 8 rett på norsk side av grensen ved Kilpisjarvi, og derfra må man følge veien ca 7 km vestover før man kan ta av nordover på en annleggsvei. Der veien ender går en umerket sti nordøst mot Loassuhytta, en åpen hytte på grensen til Finland. Selv om stien er umerket er den tydelig, velbrukt og går i lett terreng.
Fra grensa går det en umerket sti fra Lossujavri og østover til Nordkalottleden.
Stien fra Kilpis til Halti, det høyeste punktet i Finland, er veldig traffikert og derfor både tydelig og lettgått. Fra Nordkalottleden tar av mot nordøst er det betydelig færre vandrere. Man kan følge Nordkalottleden gjennom Reisadalen og helt til Kautokeino. Leden tar noen ekstreme omveier vestover, så vi valgte å gå rett nord etter at leden krysset grensa til Norge. Derfra var det veldig lettgått frem til Reisadalen. Selv om dalsidene virker bratte er det mulig å gå opp eller ned i dalen stort sett over alt øst for Nedrefosshytta. Vi krysset elva på broen ved Nedrefosshytta og vet ikke om det er mulig å krysse elven høyere opp uten å gå nesten tilbake til Finland.

Så snart stien kom opp på nordsiden av dalen valgte vi å forlate merket led igjen, og ta av nordover mot Alta framfor å fortsette på Nordkalottleden mot Kautokeino. Vi gikk gjennom runde fjellpartier for å slippe de store, fuktige dalene - og terrenget vekslet mellom lettgått og delvis steinete. Lenger nord møtte vi vidda, og resten av turen mot Alta var en kombinasjon av vidde og fjell. Det går en barmarksløype fra Sandåsvannet til fylkesveien mellom Alta og Kautokeino, halvannen mil sør for Alta. Denne løypa er å finne som umerket sti på 1:50 000-kartet, og er tørr og lettgått. De mange elvene var i realiteten steinete bekker på denne tiden av året, og ble steingått uten videre problemer.

Vi ble litt overrasket over mengden barbarkskjøring i dette området. Veldig ofte, og hele døgnet, hørte vi den ujevne duren av terrengkjøretøy...

Været har vært usedvanelig bra på denne etappen. I begynnelsen hadde vi stort sett en eller flere regnskurer hver dag, men etter kilpis har været stort sett vært strålende - Men vi merker at sommeren er på hell. De siste dagene før Alta var nettene iskalde, og det begynner å bli et gulskjær over den høyereliggende bjørkeskogen.

Friluftsdelen av turen er på mange måter over for vår del. Nå handler det mest om å komme seg til Nordkapp slik at vi kan bli ferdige med dette, og dermed klare for nye, eventyr.

Ut til Nordkapp er det ca 211 km, og vi regner med å nå målet den 21.08 - 4 måneder etter at vi startet i Halden. Men vær og føre kan fremskynde eller forsinke dette...