I etterpåklokskapens lys - et ærlig innlegg

Det er omtrent 10 år siden vi første gang snakket om å gå Norge på langs sammen. For et års tid siden bestemte vi oss for at nå må vi enten gjøre det, eller vi må slutte å snakke om det.

Vi drømte om å være lenge på tur, og å oppleve å gå gjennom norsk natur i et tempo hvor vi kunne ha tid til å ta naturopplevelsene inn over oss. Hvor vi startet og sluttet var i seg selv ikke så viktig, men representerte likevel det vi ønsket oss - en lang tur gjennom Norge.

Noen vil kanskje si vi har gått for fort, andre vil si vi har gått sakte. Av de mange som har tatt turen før oss er det overraskende mange som gjør det på godt under 100 dager, så veldig fort har det uansett ikke gått. Vi har vært mest opptatt av å sette av god nok tid til å være sikre på å komme i mål, men har ut over det gått i det tempoet vi til enhver tid har følt naturlig. Dette styres i stor grad av neste mulighet for forsyning, hvor man kan velge å gå lenger med lettere sekk eller å gå kortere med vesentlig mer på ryggen. Vi har på de lengre strekningene ofte valgt å holde sekkevekten innenfor det for oss akseptable, og heller legge opp til noe lengre dager.

Var turen som forventet? Fikk vi det vi var ute etter? Var det "verdt det"?
Våre forventninger var forholdsvis edruelige, vi har nok lange turer bak oss til at vi ikke gikk inn i dette med svevende og drømmende blikk. Sånn sett har turen vært som forventet - med mange fantastiske naturopplevelser og en del harde tak.

Ville vi gjort det om vi visste det vi vet i dag?
Nei, vi ville ikke det. Alt for mye tid og energi går med til å traske på vei mellom flotte naturområder, og å manøvrere seg mellom hytter og fritidsboliger. Kravet til framdrift og tid brukt på disse "transportetappene" har gått ut over muligheten til å bli bedre kjent med områder vi trives i. Vi har vært på vei gjennom heller enn å være i. Dersom vi skulle gjort det igjen ville vi gitt blaffen i "prestasjonen" og "prinsippet" Norge på langs, og heller tatt buss, taxi og haiket oss fra område til område, fra sør til nord. På den måten kunne vi i større grad ha utforsket de flotteste naturområdene.

Når det er sagt har vi med oss mange naturopplevelser og øyeblikk, og er også noen erfaringer og erkjennelser rikere. Vi er også blitt oppmerksomme på nye områder vi vil utforske nærmere i årene som kommer.

Og enda viktigere, vi tok skrittet fra å snakke om til faktisk å gjøre. Vi sparte opp penger, søkte permisjon, la ned mange timer i rammeplanlegging og så dro vi. Dèt er noe vi ønsker å ta med oss videre! Med hodet fullt av nye ideer og muligheter, og med all frihet til å planlegge kommende turer håper vi på mange fine år med gode naturopplevelser framover.

Alta - Nordkapp

Å stå på Nordkapp var mer en bittersøt opplevelse enn en følelse av beruselse. Fra vi forlot Alta ga været igjen alt det hadde å gi, med enorme mengder nedbør og sterk vind. Det blåste stiv og sterk kuling, med opp til liten storm i perioder, dag etter dag - og det var ingenting ved værmeldingene som tilsa at det skulle gi seg. Det var ekstremvarsel for kysten av Vest-Finnmark på alle værmeldingstjenestene for hele langtidsperioden, og det bare vedvarte.

Med dårlig sikt, mye nedbør og sterk vind hadde vi egentlig ingen mulighet for framdrift annet enn langs hovedveiene. Vi kunne ha lagt oss til på et overnattingssted og ventet det ut, men med et prisnivå som overgår noe annet vi har opplevd ville det bli en meget kostbar affære, og uten et terreng som kunne gi ly for teltet ville det bli mange søvnløse netter. Vi valgte derfor veien, og gikk nærmest fra campingplass til campingplass mens vi tråklet oss nordover mot målpunktet.

Å gå langs vei er ikke noe særlig for verken oss eller bilistene, og gir ikke den friheten og naturopplevelsen vi er ute etter. Det tar hardt på både kropp og psyke, og gjorde det til en litt uverdig avslutning av en fantastisk fin tur, om enn værmessig representativ.

Selv om selve Nordkappbesøket ikke var en beruselse i seg selv ser vi tilbake på 4 måneder fulle av opplevelser og øyeblikk.

Nordkapp - Målet er nådd!

Etter 119 dager med vandring nådde vi i dag Nordkapp - En bittersøt følelse av flere grunner som vi kommer tilbake til i senere innlegg.

Nå starter den lange reisen hjem, så vil vi fortsette å oppdatere bloggen med informasjon vi tror kan være av interesse for andre som vurderer å gjøre det samme som oss (nøyaktig rute, lengde, tider, økonomi, utstyr o.l.).

Bilder fra Altevann til Alta

Fra fjell til vidde - Altevann til Alta

Stinettet fra Altevann til Finland  går gjennom spektakulære fjell og frodige daler, og er overraskende lettgått. Turen går over fjellet fra dal til dal, men i motsetning til Nordlandsruta har dalene verken vei eller bosetning. Her får man med seg Anjavassdalen, Dividalen og Rostadalen på en gang. Kontrastene er mange, dette er kanskje Troms på sitt vakreste, og vi har tatt oss i å lure på hvorfor vi ikke har utforsket dette området tidligere, mens vi bodde i Troms. Noe overraskende er det også at vi på denne etappen har møtt flere mennesker, både teltere og hytte-til-hytte-vandrere, enn noen gang tidligere på turen.

Den merkede stien treffer Europavei 8 rett på norsk side av grensen ved Kilpisjarvi, og derfra må man følge veien ca 7 km vestover før man kan ta av nordover på en annleggsvei. Der veien ender går en umerket sti nordøst mot Loassuhytta, en åpen hytte på grensen til Finland. Selv om stien er umerket er den tydelig, velbrukt og går i lett terreng.
Fra grensa går det en umerket sti fra Lossujavri og østover til Nordkalottleden.
Stien fra Kilpis til Halti, det høyeste punktet i Finland, er veldig traffikert og derfor både tydelig og lettgått. Fra Nordkalottleden tar av mot nordøst er det betydelig færre vandrere. Man kan følge Nordkalottleden gjennom Reisadalen og helt til Kautokeino. Leden tar noen ekstreme omveier vestover, så vi valgte å gå rett nord etter at leden krysset grensa til Norge. Derfra var det veldig lettgått frem til Reisadalen. Selv om dalsidene virker bratte er det mulig å gå opp eller ned i dalen stort sett over alt øst for Nedrefosshytta. Vi krysset elva på broen ved Nedrefosshytta og vet ikke om det er mulig å krysse elven høyere opp uten å gå nesten tilbake til Finland.

Så snart stien kom opp på nordsiden av dalen valgte vi å forlate merket led igjen, og ta av nordover mot Alta framfor å fortsette på Nordkalottleden mot Kautokeino. Vi gikk gjennom runde fjellpartier for å slippe de store, fuktige dalene - og terrenget vekslet mellom lettgått og delvis steinete. Lenger nord møtte vi vidda, og resten av turen mot Alta var en kombinasjon av vidde og fjell. Det går en barmarksløype fra Sandåsvannet til fylkesveien mellom Alta og Kautokeino, halvannen mil sør for Alta. Denne løypa er å finne som umerket sti på 1:50 000-kartet, og er tørr og lettgått. De mange elvene var i realiteten steinete bekker på denne tiden av året, og ble steingått uten videre problemer.

Vi ble litt overrasket over mengden barbarkskjøring i dette området. Veldig ofte, og hele døgnet, hørte vi den ujevne duren av terrengkjøretøy...

Været har vært usedvanelig bra på denne etappen. I begynnelsen hadde vi stort sett en eller flere regnskurer hver dag, men etter kilpis har været stort sett vært strålende - Men vi merker at sommeren er på hell. De siste dagene før Alta var nettene iskalde, og det begynner å bli et gulskjær over den høyereliggende bjørkeskogen.

Friluftsdelen av turen er på mange måter over for vår del. Nå handler det mest om å komme seg til Nordkapp slik at vi kan bli ferdige med dette, og dermed klare for nye, eventyr.

Ut til Nordkapp er det ca 211 km, og vi regner med å nå målet den 21.08 - 4 måneder etter at vi startet i Halden. Men vær og føre kan fremskynde eller forsinke dette...

Bilder fra Fauske til Setermoen

For å lettere kunne gjøre bilder og video tilgjengelig benytter vi nå Flickr. Bildene vil fortsatt bli publisert i innlegg som dette 


Klikk på ikonet neders til høyre i ruten under for å vise fullskjerm, klikk deretter på "Show info" for å vise billedtekst. 


Det er også mulig å følge våre bilder direkte på flickr!

Fra Fauske til Setermoen

Klokka 5 om natta i Rago endte det verste døgnet hittil på turen. Planen var å vandre inn i Rago Nasjonalpark fra sør, over en 1100 meter høy fjellrygg. Ruta skulle være grei nok, selv om vi var nødt til å snirkle oss frem mellom bratte stup, isbreer og elver. Men allerede på morgenen forsto vi at det ikke ville bli lett. En av de få dagene vi var helt avhengige av sikt lå tåka tykk over fjellet, og vi kunne raskt konkludere med at løsningen måtte bli å vente det ut.

Ut på ettermiddagen skjedde det vi ventet på, tåka blåste bort og åpenbarte vår vei videre. Desverre var klarværet ikke varig. Etter å ha gått 4 kilometer inn i fjellet tettet det seg igjen rundt oss, og uten sikt til å komme oss verken opp eller ned ble vi nødt til å slå opp teltet i det nærmeste vi kom ly for en eventuell vind.

Med kvelden kom også vinden. Sterk vind og nedbør braste inn fra vest, og traff teltet med stor kraft. Teltet vårt tåler endel vind, og vi er utrolig glade for stormmattene og de 8 sterke spectra-bardunene vi selv har montert. Allikevel er det begrenset hvor mye et telt kan tåle når vinden treffer de svakeste punktene. Vår største frykt var at rystelsene fra vinden skulle rive i stykker festene mellom ytterteltet og teltstengene. Da ville neste vindkast raskt kunne ta tak i teltduken og rive den i stykker.

Løsningen ble å bruke hele natta på holde fast i teltstengenes svake punkter, slik at vi kunne stive av når vinden tok tak, og forhindre en potensiell katastrofe. Først klokken 5 om morgenen kunne vi slappe av og forsøke å få en time søvn før vekkerklokka ringte 06:00 og en ny 14 timers vandringsdag kunne begynne.

Egentlig skulle vi ikke til Rago i det hele tatt. Vi skulle padle etappen fra Sulitjelma til Sitasjaure (på fjellet ovenfor Skjomen), der vi ville møte noen med forsyninger som også skulle ta kanoen. Desverre var det mange faktorer som ikke klaffet.

1. Vi kan ikke ta med Castro gjennom Finland. På grunn av fare for spredning av rabies er det strenge regler for å ta med hunder inn og ut av Finland. For at dette skulle gå i orden tok vi tidlig kontakt med Mattilsynet, og fulgte anvisningene derfra til punkt og prikke. Desverre viser det seg at når man kontakter Mattilsynet settes man i kontakt med kontoret nærmest der man bor, og Mattilsynet på Hadeland kan mest om import av avlshingster og spredning av potetpest - derfor var anvisningene vi fikk derfra feil og vi blir nødt til å gå rundt Finland. Lærdommen må være at man selv må dobbeltsjekke de opplysningene man får, og forsøke å komme i kontakt med de lokalkontorene hos Mattilsynet som har mest kompetanse på temaene man lurer på heller enn de som er nærmest der man bor.
   
   Planen var i utgangspuntet å padle kano fra Finland og inn i Finnmark. Alternativet hadde vært å frakte kanoen til Finnmark, og sjøsette den på Altaelva. Etter litt granskning på kartet viste det seg at sistnevnte ville kreve mye logistikk, og vi vi ville bli nødt til å gå en omvei på et par dager for å komme til et godt utgangspunkt. Derfor valgte vi å kutte den siste padleetappen i sin helhet.
   
2. Av vandrere vi traff sør for Sulitjelma fikk vi vite at det lå mye snø og is på vannene høyere enn 900 moh. Det er alltid vanskelig å vite hva man skal tro når man får slik informasjon. Det som er et islagt vann for noen er padlbart for andre, og det noen syntes er mye snø syntes andre bare gjør det mer lettgått. Allikevel ville dette medført en eller to ekstra dager med bæring av kanoen før vi fikk satt den på vannet, og hele dager med bæring av kano er TUNGT...
   
3. Veldig ustabilt vær med mye vind. Mens vi hadde hviledager i Fauske fulgte vi godt med på værprognosene. Når vi padler er vi utrolig sårbare for vind, og det som kan oppfattes som behagelig svalende vind når man går kan gjøre at vi blir sittende værfast med kano. Padleetappen går over store vann i  fjellterreng, og er derfor ekstra værutsatt. 

Det som klaffet veldig bra var at vi hadde noen som kunne frakte kanoen fra Fauske til Oslo tilgjengelig. Vi valgte derfor å sende kanoen hjem, og gjøre resten av turen til Nordkapp til fots.

Å sy sammen en ny plan for turen fra Fauske til Setermoen var ikke lett. I denne delen av Nordland er E6 det eneste som går på langs. Alle turstier går av en eller annen grunn på tvers (fra kysten og inn mot svenskegrensa). De fleste andre vandrere krysser grensa til Sverige, og går langs Nordkalottleden nordover mot Abisko. Desverre går denne ruta gjennom flere svenske nasjonalparker - og i svenske nasjonalparker er det ikke lov å ta med hund.

Derfor ble vi nødt til å lage vår egen rute. Det er få som har gått denne veien og beskrevet ruten særlig godt, så vår eneste støtte var kartene.

Planen var å starte ved Moen ca 4 kilometer øst for Finneid (Fauske). Der så det ut som man kunne krysse det som andre steder er en steil vegg av stein i et pass på ca 550 moh, for så å komme rundt Blåmannisen på anleggsveien til demningene på Siso- og Løytavatnet. Derfra mente vi at det skulle være mulig å krysse fjellet og komme inn i Rago nasjonalpark.

I Rago ville vi kunne følge en sti østover til Ragohytta, og derfra mente vi at det skulle være mulig å gå nordover i terrenget frem til Hellemobotten, og derfra følge Nordkalottleden videre til Torneträsk og ned til Setermoen.

Virkeligheten er ofte vanskeligere enn det man ser på kartet. Allerede føste dagen ble vi møtt av regn og vind så sterk at vi hadde vanskeligheter med å stå oppreist, mens vi slet oss oppover en kneik på 500 høydemeter.

Med bedre vær ville ting sikkert sett annerledes ut, men med regnet som gjorde svaberg og stein glatte brukte vi 10 timer på å forflytte oss 12 kilometer. Gjennom et steinete parti brukte vi nesten to timer på 500 meter.

Annleggsveien fra Straumvatnet og nesten 1000 høydemeter opp til Siso- og Løytavatn ble en livredder for fremdriften. Veien er stengt med bom nederst, og man kan derfor spasere uforstyrret opp på fjellet og nyte utsikten man får av å være så høyt opp så nærme sjøen. I dette området begynte fjellene å ta en form vi forbinder med Rago-området: Massive og mørke fjell med bratte sider, og daler av glattskurt svaberg.

Fra enden av annleggsveien var det forholdsvis lettgått ned Løytadalen og over Lappfjellet (langs Rájrrevágge) inn i Rago. Som beskrevet over ble vi her stoppet av tåka, og i løpet av 24 timer klarte vi å forflytte oss 4 km.

Heller ikke inne i Rago var ruten vi hadde pekt ut plankekjøring. Vi krysset først stien som går østover til grensa over Litlverivasshamran, og kom inn på stien fra Nordfjord/Lakshol til Ragohytta ved brua i vestenden av Litlverivatnet, etter en frustrerende nedstigning. På kartet ser nedstigningen slak og jevn ut, i virkeligheten er den en serie små hyller, med tilhørende stup på 2 til 4 meter, hvor man må finne veien som gjennom en labyrint.

Stien inn til Ragohytta slanger seg gjennom nasjonalparkens uendelige mengde svaberg, og byr på fantastisk utsikt når været er bra. Når været er dårlig blir svabergene livsfarlig glatte, og vi var bare en halvtime unna å få være med på en redning: På vei opp på fjellet fra krysset ved Storskogvasshytta begynte et Seaking helikopter å sirkle rundt i terrenger før det plukket opp en eller flere personer på andre siden av et lite høydedrag foran oss. Slike hendelser vekker bevisstheten på hvor sårbar man er når man er i ugunstig terreng under ugunstige forhold.

Fra vår leir rett vest for Ragohytta kom vi bare noen kilometer opp i fjellet før tåka igjen traff oss. Etter å ha virret rundt i stiløst terreng i over en time på jakt etter et holdepunkt eller en ledelinje krøp vi til korset og slo nok engang leir tidlig. Heldigvis litt gunstigere plassert i forhold til vinden. Vi var nå nesten to dagsmarsjer bak “skjema” og ble nødt til å vurdere nøye hvorvidt vi kunne klare å rekke møtepunktet, eller om vi ble nødt til å komme opp med en alternativ plan.

I utgangspunktet var ikke planen vår særlig ambisiøs. Vi hadde lagt opp til korte dagsmarsjer, og hadde tatt høyde for at vi kunne bli forsinket av terreng og vær. Allikevel hadde vi ikke forventet dette: Et terreng fra helvete, og uendelige mengder dårlig vær fra alle kanter - regn og vind kan vi håndtere, men i stiløst og stupbratt terreng er vi avhengige av god sikt for å få fremdrift, noe tåka effektivt forhindret.

Mange blir overrasket når vi forteller at vi har ligget værfast, og har vanskelig for å forstå hvordan tåke og dårlig sikt kan være et problem. Ofte har de jo selv gått i det samme været. Behovet for sikt varierer med terreng og tilrettelegging. Når man går på en godt merket sti skal det mye til før det blir uforsvarlig å ferdes. Også i lett terreng kan man ferdes i tåke: i Trysilfjella vandret vi i tykk tåke langs fjellrygger og -topper. Når man vandrer utenfor merkede leder i terreng fullt av stup og uten trygge ledelinjer man kan følge øker behovet for sikt - ikke nødvendigvis fordi man er redd for å falle ned stupene, men fordi man trenger sikten for å finne en brukbar vei opp, ned eller gjennom. Ellers ender man opp med å rote rundt i ring, og gang på gang på seg inn i blindveier slik vi gjorde på fjellet over Ragohytta.  Å velge og legge seg værfast er å erkjenne at man like gjerne kan spare på kreftene, og heller bruke de senere - og vi har aldri opplevd å angre på en slik beslutning.

Stort sett har turen så langt gått på skinner, bortsett fra små endringer i planene har de fleste utfordringer vært håndterbare - i stor grad fordi vi ikke har hatt en konkret tidsplan å forholde oss til. Derfor har forsinkelser ikke spilt noe rolle. Denne gangen hadde vi en konkret avtale om å møte noen et konkret sted til en avtalt tid. Om vi ikke dukket opp ville våre venner utvilsomt bli bekymret, og resultatet ville med stor sannsynlighet være at seakinghelikopteret ville komme for å se etter oss - med den fornedrelsen det innebærer å utløse en redningsaksjon uten at det er nødvendig.

Det var først to dager senere, etter at vi hadde klart å flytte oss beskjedne 18 kilometer i løpet av 14,5 times vandring, og nok en gang våknet til regn, tåke og vind vi innså at vi måtte finne en alternativ plan. Vi måtte nå et punkt hvor vi kunne kontakte våre venner i Narvik innen de dro hjemmefra for å møte oss, slik at vi kunne meddele at vi var forsinket men i live. Og vi måtte nå et sted hvor vi kunne etterforsyne mat før den datoen vi egentlig skulle etterforsynes - vi kan klare å rasjonere på vår egen mat for å få den til å strekke til, men vi har ikke hjerte til å redusere Castros rasjoner.

Valget vårt sto mellom å gå til Hellemobotten i Norge, eller Ritsem i Sverige. Til Hellemobotten var det kortere, men vi var usikre på hvorvidt det ville være mobildekning der, og vi ville uansett bli nødt til å ta båten ut og buss videre for å få tak i mat, for så å ta turen tilbake. Siden båten kun går et par dager i uka ville vi bli mange dager forsinket på vei til Setermoen. Til Ritsem var det lengre, men vi visste at det var både mobildekning og butikk (selv om den er veldig liten), samtidig som vi ville kunne fortsette på stinettet i retning Narviksfjella - med mulighet for å kunne finne et nytt møtested for forsyninger, ved Gautelisvatnet.

Valget falt på Ritsem. Takket være godt terreng i Sverige, og at vi kom inn på det svenske stinettet fikk vi rom, dusjet, vasket klær, etterforsynt, samt gjort en ny avtale om etterforsyning.

Ritsem er en svensk “turiststasjon” tilknyttet Svenska Turistföreningen (STF). Her finner du campingplass for telt og campingvogn/campingbil og dobbeltrom med felles kjøkken / dusj / toalett / vaskemaskiner og tørkerom. Stedet føles litt nedslitt men rehabiliteres langsomt. Selv om skiltet med “butikk og café” som henger over resepsjonsbygget skaper en del forventninger bør man ikke regne med å kunne etterforsyne her. Cafén består av traktekaffe og mikrobølgetinte boller på et lite bord utenfor toalettene. Butikken er et par hyller med sjokolade og litt ukurante matvarer som kjøttkaker på boks og poteter på glass(!). Det virker som de forsøker å ha inne et utvalg av real turmat og Adventurefood, men med en pris på 85 sek posen frister ikke det nevneverdig. Allikevel bør man i et nødsfall kunne skaffe ris, havregryn, pasta og kanskje en suppepose. Fra Ritsem går daglige busser til og fra Gällivare, båter over Akkajavre (til Padjelantaleden) og mulighet for helikoptertransport til forskjellige steder i Nord-Sverige.

Heldigvis for oss klarte Eva, som jobbet i resepsjonen, å skaffe oss internett slik at vi fikk sendt noen viktige meldinger, i tillegg til å trylle frem en stor pakke bacon.

Vi var ikke alene på Ritsem. hver dag flommet det mennesker ut fra fjellet på flukt fra de store mengdene med nedbør. Folk regelrett flyktet fra været.

Veien videre fra Ritsem gikk nordover på Nordkalottleden, over Sitasjaure og vestover mot demningen ved Gautelisvatn der vi skulle møte Heidi og Jørn fra Narvik og plukke opp forsyninger. Været var som forventet med tette regnbyger, tåke og vind - men da vi endelig så konturene av en bil gjennom den tette tåka så vi også en oppsatt lavvo, som viste seg å bugne av god mat, godt selskap og opptil flere varmekilder. Overraskelsen var stor når all verdens godsaker kom fram, og all ære til Jørn som var utendørs grillmester i sterk kuling og regn. Ørnulf hadde også tatt turen, så til og med en kjentmann i området hadde vi tilgang til! Det ble en kveld vi sent vil glemme.

Videre gikk turen mot Torneträsk og derfra ned Sørdalen i Bardu (Troms). Langs sørsiden av Torneträsk (langs jernbanen og veien) er det flere steder å handle mat og utstyr. I Abisko og på Katterjåkk er det vellutstyrte dagligvareforretninger. I tillegg er det mindre utsalg av “livsmedel” på Björkliden og Riksgränsen. Litt turutstyr har de både på Abisko turiststasjon, Sportshoppen på Björkliden og hotellet på Riksgränsen. Vær allikevel oppmerksom på at de mindre stedene kun har åpent deler av døgnet (på formiddagen og ettermiddagen) men har stengt midt på dagen.

Sørdalen er en av de skjulte perlene i Troms, og å kunne gå ned fra fjellet til den frodige dalen med de mange bekkene, med nysnø på fjelltoppene (!), var en opplevelse vi trengte etter alle dagene med dårlig vær og vanskelig terreng. Mens vi vandret ned fra snaufjellet dukket attpåtil en jervunge opp rett foran oss på stien. I over ett minutt kunne vi stå å se den svinse mellom de enkeltstående bjørkene. Den var mørkere i fargen og mye lettere i bevegelsene enn de voksne dyrene, og et par hundre meter senere fikk vi også et glimt av mora - mye større, brunere i fargen og med den karakteristiske byksende måten å bevege seg på.

Vi begynner virkelig å kjenne at strabasene i det slitsomme terrenget og det usedvanlig dårlige været begynner å slite på motivasjon og vilje. Kroppslig sett har det dårlige været vært værst for føttene. Med de store mengdene nedbør har alle stier blitt forvandlet til små bekker, og vi går kontinuerlig i vann. Våte føtter går i korte perioder, men etter flere uker oppstår probler med gnagsår og hud som nærmest går i oppløsning. Vår redning har vært en utrolig god fotkrem fra Scholl (Active Repair K+). Kremen sørger for å tilføre huden fuktighet så huden ikke tørker ut, samtidig som den er fet nok til å skape en “vanntett barriere” som gjør at huden på føttene ikke “sveller” like raskt. Noen dager har vi blitt nødt til å påføre kremen tre ganger daglig. 

Også utstyret begynner å merke belastningen. Støvlene til Marius har praktisk talt fallt fra hverandre og Camillas liggeunderlag har startet å delaminere - men heldigvis er Setermoen velutstyrt nok til at vi får ordnet dette før vi går videre.

Å være på Setermoen føles nesten som å ha kommet hjem, og vi skal unne oss en ekstra lang hvilepause her før vi går de to siste etappene til Nordkapp.