I hælene på vinteren - Padling, bæring, sleping og dytting fra Femunden til Stugudal

I skrivende stund ligger vi med bena høyt i Stugudal etter det som har vært en overraskende strabasiøs etappe.

Isen sør på Femunden gikk natt til den 23. mai. Midt på dagen den 23. sjøsatte vi kanoen på østsiden av femundsenden. Noe særlig mer flaks enn det kunne vi ikke be om, og det viste igjen hvor mye det lønnet seg å bruke litt ekstra tid på turen fra Trysil til Femunden.

Femunden er et veldig stort vann, med muligheter for mye og sterk vind. På mange måter har vi derfor hatt flaks også med vinden. Det har blåst en iskald vind fra nordøst alle dagene vi har vært ute. I gode perioder har bølgene vært merkbare, i dårlige perioder har hele vannet vært dekket av hvite skumtopper, og vi har måttet vente det ut i lune viker.

Allykanoen er ikke en spesielt god kano å padle på flatt vann da den er “stuttjukk” og ganske tregpadlet. Men den har eksepsjonelle evner når det kommer til å håndtere bølger. Så lenge vinden og bølgende kommer rett forfra eller er innenfor en vinkel av ca 30 grader har vi kunnet padle komfortabelt i det innlandskrabber som oss selv regner som store bølger.

Når vi padler vann av denne størrelsen holder vi oss alltid tett på land, og når vinden tar seg opp hender det at vi padler inne i lune viker og bærer kanoen over odder som stikker ut i vannet og som vi ikke kan padle rundt. Allikevel hender det at vi må velge mellom å bære kanoen på land eller ligge værfast. Når vi bærer flytter vi stort sett sekkene først, mens vi ser etter en rute, deretter bærer vi kanoen sammen. På den måten har vi en fremdrift på ca en kilometer i timen i ulendt terreng. På denne turen hadde vi såpass flaks i uflaksen at vi den mest vindutsatte dagen kunne bære kanoen en kort etappe gjennom skogen og trille den på “kanotralla” vi har med (et stativ med to hjul som spennes fast under kanoen). På den måten kunne vi trille i omtrent ti kilometer. På grus og asfaltveier er trilling mye mer effektivt enn å bære og vi oppnår ofte marsjhastigheter på tre til fire kilometer i timen.

Femundsmarka er et iøyenfallende vakkert sted. Vannet Femunden er omgitt av et belte med åpen og tørr furuskog før runde og lavgrønne topper stikker opp, for anledningen med snø over 1000 meter. Desverre er bare en liten del av det man kan regne som “femundsmarka” vernet. I de ikke vernede områdene i sør og rundt grenda Elgå er det en stor mengde hytter, og flere er under bygging. “Villmarka” blir derfor stadig redusert. Det som desverre er det værste er den enorme slitasjen og forsøplingen forårsaket av såkalte “friluftsfolk” og “villmarkinger”. Over alt er det etablert leirplasser med oppbygde bålplasser og man har hugget trær til “benker”. På en 15 meter lang strand finner man opp til syv bålplasser og i populære områder som innløpet til Røavassdraget flyter øllbokser, glasskår fra knuste spritflasker og annet søppel. Vi skulle ønske de som bruker naturen var litt flinkere til å ta vare på den.

Allikevel har vi hatt noen flotte dager i området. På grunn av tiden på året, og at vi var der midt i uka, har vi hatt hele Femundsmarka for oss selv, og har kunnet nyte bålfyring og vinden som suste i furukronene.

Vi må innrømme at det har blitt litt stille etter at vi sendte Castro “på ferie”. Dessuten varmer en hund ganske mye på kalde netter.

Fra Femunden padlet vi over i Feragen i et rennesystem bygget for tømmerfløting på 1700 tallet (og opprustet en rekke ganger siden det). Noen av rennene er helt fint padlbare, noen er akkurat litt for smale for en stuttjukk allykano (noe Marius fikk oppleve på den våte og kalde måten) og noen bør åpenbart ikke padles. I dette området går flere fine kanoruter, feks. fra nordenden av Femunden via Feragen til Røros, eller fra Femunden og opp Røavassdraget, inn til innsjøen Rogen i Sverige.

På Feragen møtte vi vinteren igjen i form av belter av is som lå over vannet og gjorde det ufremkommelig. Vi skulle uansett slå leir i sørenden av vannet, og i løpet av natta gikk faktisk isen også der. Det er en underlig følelse å ligge i teltet og høre isen bli knekt i biter og skjøvet sørover og opp på land av forholdsvis svak vind.

Den opprinnelige planen var å padle videre, vann for vann fra Feragen via Brekken over til Stugudal. Dessverre viste det seg raskt at alle vann nord for Feragen var dekket av et tykt islag. Noe vi forsåvidt hadde en viss anelse om. Da ble alternativet å trekke kanoen hele veien frem.

Stort sett har vi hatt oppholdsvær gjennom denne etappen. Sola har vi sjelden sett, og kombinasjonen av dagtemperaturer på 5 til 10 grader og en sur nordvestelig vind har ført til at vi stort sett hele tiden har padet med ullundertøy, ulluer og vindvotter.

Selv om våren var godt igang på Femunden, med museører på bjørkene, er ikke det situasjonen her i Trøndelag. På Brekken var siste dag med skikkelig skuterføre den 18. mai, og den eneste grunnen til at det er forholdsvis snøfritt under 700 meter er i følge de lokale at det har vært veldig lite snø i vinter. I fjellene nordover er forholdene slik vi fant de i Trysilområdet for to uker siden, så vi får neppe sendt hjem trugene med det første.

I løpet av helgen er det meldt enda lavere temperaturer, så vi setter vår lit til at varmeperioden avisene skriver skal komme til uka faktisk slår til. Ellers blir turen videre nordover usedvanlig kald.

Fysisk sett fungerer kroppene våre bedre og bedre. Vi er i bedre form og merker mindre til “skavanker” i skuldre og knær enn tidlig på turen. Utstyret vårt begynner derimot å bære litt preg av den harde bruken. Teltet er allerede reparert èn gang etter at det ikke taklet en litt i overkant hardhendt behandling en kald frostmorgen. Vi har også hatt brekasje på en støvel da en av låsehempene knakk tvert av, men takket være folkene hos Alfa lå det nye støvler og ventet på oss her i Stugudal.

Vi er begge ganske godt kjent både i Sør- og i Nord-Norge, men når vi nå tar fatt på Midt-Norge fra Trøndelag til Troms er vi på “fremmed grunn”. Dessuten gjør snømengdene de merkede ledene ubrukelige, og vi må derfor gjøre våre egne veivalg. Som oftest gir det de største naturopplevelsene, men det senker også tempoet betydelig.